Jeg er «Made in Korea». Sendt med rutefly, og ikke med storken, til Fornebu i Norge i juli i 1983. Da jeg vokste opp, var det seks-sju adoperte fra Sør-Korea i samme lille trønderske bygda. Jeg opplevde knapt å få slengbemerkninger etter meg, fordi det var så vanlig med «kjing-kjonger» i Sparbu.

I 2003 var det 656 utenlandsadopsjoner i Norge, ifølge Statistisk sentralbyrå. Ti år senere hadde tallet sunket til 154. I 2013 var det kun sju sørkoreanske barn som fikk et nytt liv i oljelandet Norge. Om ti år er trolig fjernadopsjon fra Sør-Korea et vagt minne.

Da mine foreldre forsøkte å få barn på 70-tallet, var det få som hadde hørt om prøverørsbarn, surrogati og assistert befruktning. Det var helt science fiction. Eneste mulighet var å adoptere. Et av de vanligste landene å adoptere fra, var Sør-Korea. På denne tiden var landet fattig og umoderne. Dette var lenge før Samsung fantes i annenhver bukselomme og Hyundai-ene slet ut norske vinterveier.

TVNorge sender i høst en tv-serie som heter «Ønskebarn». Den handler om fem par og én singel kvinne som drømmer om å få bli foreldre gjennom adopsjon. Ifølge TVNorge var det over 200 000 nordmenn som fulgte med denne skjebnereisen. Et vanlig svangerskap i ni måneder kan nok fortone seg som lang tid. Da kan man tenke seg hvordan det er å vente i 18 måneder etter å ha vært gjennom en silingsprosess hvor man må svare på de mest intime spørsmål. Dette er selvsagt tv på sitt beste. Det er sterke følelser, tårer og glede i skjønn forening i beste sendetid. Adopsjonsforeningene håper kanskje at dette programmet kan få opp antallet søknader igjen.

Men sannheten er vel at svært mange foreldre gjerne vil ha et barn av sitt eget kjøtt og blod. Det er forståelig, det er evolusjon. Det er det Darwin har messet om i over 150 år. Andelen barn som fødes etter assistert befruktning steg med 50 prosent fra 2002 til 2011. Altså fødes det over 2000 barn hvert år i Norge ved hjelp av fertilitetsklinikker. Hvem vet hvor langt legevitenskapen kan komme de neste årene? Det som er sikkert er at behovet for fjernadopsjon er i ferd med å bli visket ut.

Jeg er en utdøende rase, selv om mamma mener hun fortsatt ville gått for adopsjon dersom prøverør var et alternativ. Som hun sier: «Du slipper å engste deg for smerter og fødselsdepresjon, det er bare glede og forventning! Det er noe du må oppleve for å forstå».