Olavsfestdagene 2015 har fått strålende omtale som varmer dypt inn i den slitne festivalsjela.
Stadig flere forstår hva det er vi holder på med, både i og utenfor kirka, men ikke alle.
Karakteren «Tidenes Olavsfest», gjør godt. Utallige tilbakemeldinger fra entusiastiske folk på gata gjør godt. Vi føler at vi blir verdsatt og forstått. Rosen fortsetter i Adresseavisen 4. august, men vi skal passe oss for å følge alle de velmenende rådene: «Olavsfestdagene gjør lurt i å satse mer på kirkemusikk og åndelig debatt». Mon det.
Knutepunktfestivalen Molde jazzfestival fikk dessverre ikke samme suksess som oss dette året. De uttalte i etterkant av festivalen at de nå vil droppe den store, vakre arenaen på Romsdalsmuseet og i stedet konsentrere seg om det de egentlig skal holde på med: Jazz. Mediene ringte opp meg og stilte samme spørsmål: Vil også Olavsfestdagene kutte Borggården og konsentrere seg om det dere egentlig skal holde på med?
Jeg svarte: Vi har et meget sterkt fokus på det vi egentlig skal holde på med – du forstår bare ikke hva det er!
La meg ta noen eksempel på hva det er vi holder på med: På åpningsdagen i år fikk vi en nydelig pop og rock-konsert til ære for Kirkens Bymisjon i en fullsatt Vår Frue kirke. Der sang Åge blant annet: «Vi e alle sammen stjerna på Gud Faders himmel i natt / Vi e alle vakre lanterna som i kjærlighet e skapt / Du sa: Jesus hain va den største, den første og han vise vei / Hos hain e det plass for aille / Hos hain e ingen alein».
Denne sangen ble framført i ei kirke på åpningsdagen, men det er enda viktigere at denne sangen blir framført på konsertsaler og forsamlingshus, at denne sangen om tro dukker opp midt i mellom sanger som ikke handler om tro, men om «Fire pils og en pizza» eller en oppfordring til å «Levva livet».
Omtrent samtidig hadde vi urfremføringen av Ståle Kleibergs sterke messe for det moderne menneske. Der fikk vi høre om hun som hadde mistet troen, som ikke så mening med noe lenger: «Jeg ropte til deg, men du var taus. Jeg strakte ut min hånd, men du vendte deg bort. Du så at jeg led, og du gjorde ingenting.»
I Lademoen kirke holdt Trondheim Voices og Wild at Art åpent hus dag og natt i nesten fem døgn. De gjorde kirka til et gjestehus, der du kunne komme akkurat som du var, der du ikke møtte krav om å forandre deg, der du kunne legge deg ned på madrasser og lytte til nyskrevet musikk som definitivt opplevdes som sakral. Der du likevel ble forandret, fordi du fant mening i atmosfæren som ble skapt i det hellige rommet. Jeg følte jeg gikk ut fra gjestehuset som et bedre menneske. Noen hadde gjort meg godt, og jeg gikk lyst til å gjøre andre godt.
Under arrangementet «Åpen Mikrofon» i Vår Frue kirke framførte den engelske folk-artisten Chris Wood en sang der han ba Gud komme ned fra sin himmel, sette seg ned ved den klare bekken, ta en slurk vann og kjenne hvor fint det er her på jorda – for det er dette som er paradiset! En sang som er blitt kalt en ateistisk spiritual, og prest Siv Limstrand spurte ham: «Synes du det passer å framføre en slik sang i ei kirke? Og Chris svarte: «Det er det perfekte stedet».
Erik Hillestad skjønner hva vi holder på med når han sier følgende om festivalen til Adresseavisen: «Samtidig som det skapes innovative og spennende ting i kirkerommet, tar den også det vi forbinder med kirken til andre, nye arenaer. Olavsfestdagene er med på å viske ut skillet mellom kirkerom og verden utenfor, noe den gjør godt.» Og det er nettopp det som er vårt oppdrag.
NRKs Eystein Sandvik forstår oss ikke like godt når han – i en ellers rosende kontekst – sier at «festivalen står i spagat mellom å være knutepunktfestival for kirkemusikk og det å være folkefest.»
Det er ingen spagat. Og det er ingen motsetning. Det er en nødvendighet om vi skal nå vårt primære oppdrag: Å motarbeide gettofiseringen av tro i samfunnet vårt. Mange ønsker at troen skal puttes i en bås bak kirkens vegger eller i de private rom, mens ikke-troen skal råde grunnen i samfunnet for øvrig. Vi ønsker at tro skal dukke opp i helt andre sammenhenger enn den kirkelige og at tvil skal få en helt naturlig plass i kirken. Dersom vi følger rådene om å satse mer på kirkemusikk enn nå – så bidrar vi nettopp til en gettofiseringen av tro – det motsatte av det som er vårt oppdrag.
Olavsfestdagene er en festival der du får anledning til både å stå i øl-kø og nattverd-kø – og der nattverd-køa definitivt er lengst!
Så derfor: Kjære myndigheter, kjære kirke, kjære media, kjære festivalarrangørkolleger! La Olavsfestdagene få fortsette med å jobbe knallhardt med vårt hovedoppdrag: Å styrke Trondheim som et kirkelig og kulturelt kraftsentrum ved å bryte ned båsene som definerer tro og ikke-tro og ved å skape opplevelser som berører mange, basert på våre verdier tro, håp og rettferdighet!
Petter Myhr, direktør, Olavsfestdagene