«På slutten av det 20. århundre sluttet jeg å være et menneske» sier Nick Cave med en blanding av selvironi og iscenesettelse i starten på «20 000 Days On Earth». Den 57-årige mørkemannen fra Australia sikter til at han de siste ca. 15 åra har levd et organisert liv, hovedsakelig bestående av å skrive, å sove, å spise og å se på tv. Samt å skape og framføre musikk, selvsagt.

Les også: - Film ble oppfunnet for å vise vold

Filmen er en dristig, vellykket skildring av hvordan rockstjernen lever, arbeider og skaper. Han er selv forteller og gløtter innom arbeidet med hans siste album, 2013s «Push The Sky Away». Filmen plasserer seg likevel flere hakk over det meste i rockumentarsjangerens lanseringsfilmer.

For det første er «20 000 Days On Earth» fotografert og fortalt med et filmatisk raffinement som gjør den mer til film enn et dokument mest for fansen. Selv om filmen også ser tilbake, er den bortimot fri for gamle opptak og videoer fra karrieren.

Filmen er fortalt i nåtid rundt Caves bolig i Brighton i England. Fortid nøstes delvis opp med filmatiske bilturer hvor Cave er sjåfør for tidligere samarbeidspartnere som Kylie Minogue og Blixa Bargeld, til ladede samtaler og illustrasjon av utviklingen Cave har vært gjennom.

Den personlige fortiden utforsker filmen ved at Cave utsettes for dybdeintervju av psykoanalytiker Darian Leader. Han borer utfordrende i Caves forhold til faren, religion og redsler. Sømløst mikses Caves selvanalyse med prosessen med å lage sanger og hans nære forhold til samarbeidspartner Warren Ellis.

Summen blir en original kunstnerdokumentar hvor Cave tar oss med inn i musikken. Gjennom skarpe enlinjere, anekdoter og musikalsk løft skapes en setting og et univers hvor Cave vekselvis borer i og forsterker mytene om seg selv.

Den eneste kritiske distansen filmen har er hans egen selvironi. Likevel, fordi Cave uttrykker seg så godt på karakteristisk vis, blir det en original og vellykket film. Selv i antydning av glansbilde og familieidyll, når Cave med små sønner spiser pizza og ser film, er det dynamikk i skildringen. Vi får ikke se skjermen, men det kan høres at familiekosen foregår til Brian DePalmas voldsepos «Scarface».