Mot slutten av Ketil Bjørnstads 800 siders lange selvbiografiske bok om 60-tallet, dukker det opp en annen like sårbar kunstnersjel i Ketils omgangskrets med navn Lars. Og nå, to uker etter utgivelsen av Bjørnstads «Verden som var min» kommer kameraten med sin 780-sidersroman.

En av hovedaktørene i boka er en forfatter, men den ubestridte hovedpersonen er Jokum Jokumsen. Han er en klassisk Saabye Christensen-figur. Syltynn, hengslete, godt over to meter høy, han vet ikke riktig hvor han skal og slett ikke hvorfor. Du blir fort glad i ham, og det er en følelse som holder seg gjennom hele maratonløpet det er å lese denne boka.

Boka byr på mange gleder, mange burleske episoder og personligheter typiske for Saabye-universet. Strålende enkeltscener, som vi muligens har lest før, om gravalvorlige AKP-aktivister som diskuterer om det er reaksjonært å lese Kafka, og historier vi helt sikkert ikke har lest før, som en storslått hamster-begravelse. Hverdagslige pussigheter og magisk realisme.

I sentrum for det hele er fotografen Jokum, en skikkelse som er inspirert av en Storm P-figur og som dessuten blir assosiert med blant annet filmfremtoningen til Jaques Tati og skulpturene til Alberto Giacometti. Boka er like lang som Jokum, som på sin side er like lang som «Halvbroren»-Barnum var kort. Barnum er forresten på en lynvisitt innom «Magnet» også, som for å understreke slektskapet mellom to av Saabyes outsidere.

«Magnet» er en historie om Jokums vei til å bli slukt av tiden, om Joakims vei til forsone seg med livet, og så forsone seg med døden. Som mange av Saabye Christensens romaner er det også en bok om kunstens forhold til virkeligheten, Jokum er en dokumenterende fotograf, som plages av sitt dilemma; hvilken rettigheter han har som kunstner; til å utlevere en selvmordshopper, en akterutseilt sjømann, en døende hustru.

Men først og fremst er «Magnet» en kjærlighetshistorie. Den håpløst ubesluttsomme Jokum og den strålende Synne er et umake kjærestepar. Hun er kanskje for smart og for lojal for sitt eget og leserens beste, men hennes naturlige autoritet, og fysiske magnetisme, fungerer som motpol til Jokum, der han står i et hjørne og sutter på sitt sære barndoms-suvenir, en kalender-magnet. Joakim er betrakteren, Synne den handlingskraftige.

Boka er i tidsmessig spenn fra 60-tallet til tidlig 2000-tall, og handlingen utspiller seg i typisk Saabye-landskap på Sogn studentby, Oslo vest og i Nord-Sjælland og litt mindre typisk, i San Francisco og Venezia.

Av bipersoner er Jokums foreldre de ømmest portretterte. Hans danske far som er opptatt av å måle avstander og som har et Storm P-sitat for enhver anledning, hans mor med anlegg for melankol, som er svært flink til å sy og redd for å komme på tv. Et nydelig par.

Saabye Christensens mange lesere har mye å se frem til i dette overflødighetshornet av en roman. Så mange burlekse detaljer, så mange ville assosiasjoner. Men likevel. Som helhetlig kunstverk er det vanskelig på bli klok på «Magnet». Han kommer en naturlig kritikk i forkjøpet når han oppsummerer anmeldelsene av «forfatteren» i boka utgir; at den har den livsfarlige kombinasjonen av ambisjoner og overfladiskhet.

«Magnet» er en roman der tematikken angripes fra mange kanter samtidig, og som opererer på et ambisjonsnivå det nesten er umulig på oppfylle. «Forfatteren» unnskylder seg i forordet med at dette egentlig er to bøker, som kanskje burde blitt utgitt separat, men at det måtte bli som det ble.

Det er lettere å leve med en bok som vil for mye enn en som vil for lite. Men formatet er krevende, og den som vil oppleve de burleske tivolieffektene får den stillestående melankolien på kjøpet.

Men glad i Jokum vil nok alle som leser denne boka bli.