Et trettitalls romfolk i Oslo har den siste tiden satt vår toleranse for annerledeshet på prøve. Mange av oss har ikke bestått prøven. Det er bare å ta en titt på de lumreste delene av debatten som nå raser på diverse nettsider. De fattige reisendes opphold under bruer, i parker og steinbrudd skaper problemer, ikke minst når det gjelder sanitære forhold. I Trondheim har man klart å løse de praktiske problemene på en fleksibel måte ved at romfolk får tilgang til toalett og dusj. Noe lignende burde være mulig også i Oslo.
Debatten om de fattige reisende blusser opp hver sommer. Da kommer flere enn ellers til Norge. Ikke for å nyte vår vakre natur og rene luft, men for å tjene noen kroner. De fleste gjør det ved tigging, mange også ved kriminalitet. Den siste gruppen er den enkleste å håndtere – kriminelle skal sendes ut av landet. De som bare tigger, har faktisk rett til å være her så lenge de ikke gjør det som del av organisert kriminalitet.
De har ikke råd til å bo på etablerte overnattingssteder for folk på farten. Eller de ønsker det ikke. Men det gir oss ikke rett til å deportere dem, slik Frp har tatt til orde for. Fri bevegelse over landegrensene er en del av de frihetene vi har innenfor EØS-området. Det gjelder også for de som er fattige, og de som ikke innretter seg på samme måte som flertallet. Slike som romfolket. De utfordrer vår oppfatning av hvordan folk skal reise og leve.
Retten til å reise fritt er noe velfødde nordmenn tar som en selvfølge. I hovedsak gjelder dette retten til å reise på ferie hvor vi vil. Også nordmenn er et farende folk. Årlig klarer en befolkning på fem millioner å legge ut på nærmere 30 millioner turer med en overnatting eller mer. 33 prosent av reisene går til utlandet, de fleste er feriereiser.
Når vi reiser, gjør vi det på akseptable måter, synes vi. Vi har godt av å reise, hvis vi har øynene og tankene med oss. Vi kan lære om andre samfunn og kulturer, hvordan folk lever under helt andre kår enn oss. Ikke minst kan vi lære noe om oss selv, vårt hell i det store lotteriet om levestandard. Kanskje kan vi til og med sette litt mer pris på at vi lever i et velordnet samfunn med store rettigheter og noen plikter.
Noen reiser bort for å reise hjem. Til stedet de ble født, i og utenfor Norge, men som de av ulike grunner flyttet fra. Det handlet om utdannelse, arbeid, kjærlighet. Mange av de som reiser hjem på besøk i sommerferien, kom til Norge som flyktninger, asylsøkere, arbeidsinnvandrere. De trekkes tilbake til hjemlandet når anledningen byr seg, enten det er til Sverige, Tyrkia, Pakistan, Afghanistan, det gamle Øst-Europa, der mange klarte å flykte fra kommunismens åk før det hele brøt sammen i 1989.
Eller vi reiser for å bli brune, drikke billig vin og brennevin, ha lettvint sex. Like sikre som de årlige oppslagene om romfolk i norske gater, er oppslagene om norske turister som raver lettkledde rundt i fylla i det store ferielandet «Syden».
Noen av våre egne landsmenn urinerer også i busker langt hjemmefra, de viser ingen respekt for kultur og skikker i landet de besøker. Fulle nordmenn på ferietur provoserer mange steder lokalbefolkningen med sin oppførsel.
Men de blir ikke deportert. Det er lett å glemme i opphisselsen over en gruppe fattigfolk på tur.
Knut Hamsun var en som ikke likte at folk reiste og flyttet på seg. Hans ideal var bonden som dyrket fedrenes jord og forble der han var født. I flere av romanene sine kritiserte han de urbane, gjerne akademiske, menneskene, de som hadde briller og reiste hjem til stedet der de levde som barn. - De sleper sine røtter etter seg, skrev han.
Hans ideer om bofastheten regnes i dag som reaksjonære. Det er et liberalt gode å kunne reise og bo der vi ønsker. Også om vi oppfører oss annerledes og utfordrer de etablerte sannheter dit vi kommer. Slik romfolket gjør.