Når over femti musikere og vokalister samler seg til støttekonsert for gatemagasinet Sorgenfri på Clarion Hotel & Congress på Brattøra søndag, skal de framføre hele konsertalbumet fra 1978 fra A til Å.
De har en formidabel oppgave foran seg, for musikken ble opprinnelig spilt av rockens kanskje høyest respekterte band på den tiden; The Band. Gjesteartistene var også rockens største: Bob Dylan, Neil Young, Joni Mitchell, Eric Clapton, Van Morrison, Ringo Starr og mange andre.
Konserten fant sted San Fransisco i november 1976 og resulterte både i et tredobbelt livealbum og en storslått konsertfilm regissert av Martin Scorsese to år etterpå.
Da filmen gikk i Trondheim, gikk en hel generasjon rockinteresserte og så den, kveld etter kveld. Flere av byens fremste artister var blant de ivrigste publikummerne.
Et storslått farvel
Bakgrunnen for begivenheten var at Robbie Robertson, som på mange måter var frontfiguren i The Band, var lei av å turnere. Han ville gjøre som The Beatles gjorde ti år tidligere, slutte å turnere, men fortsatt spille inn ny musikk. Og avskjeden med The Band som turnéband skulle bli storslått. Han ville lage århundrets konsert.
Resten av bandet ville helst fortsette som før og var lite begeistret for planene. Trommeslager og vokalist Levon Helm hadde voldsomme krangler med Robertson, men advokater og businessinteresser gjorde at han og de andre måtte gi seg.
Selv visste jeg ingenting om dette dramatiske forspillet da filmen og albumet kom. Til tross for at punken hadde begynt å gjøre inntrykk og endret mye, var jeg fortsatt en stor beundrer av The Band. «The Last Waltz» gjorde et voldsomt inntrykk, også på meg.
Ærerik historie
Bandet hadde allerede en ærerik historie. De hadde spilt med Bob Dylan i hans mest banebrytende periode på midten av 60-tallet, og deres to første album som eget band, «Music From Big Pink» (1968) og «The Band» (1969) sto som påler i rockhistorien. Begge album inneholder en serie klassiske låter, og de banet veien for country-rock og det som senere ble kalt americana.
The Band var dessuten like viktige aktører som Bob Dylan på «The Basement Tapes», opptakene fra Woodstock som ble spilt inn i 1967, som ble utgitt som dobbeltalbum i 1975, og som ble gjenutgitt i sterkt utvidet versjon for få dager siden.
«The Last Waltz» var altså en begivenhet av de store. Selv om The Clash var Sex Pistols i ferd med å endre rocken, klarte jeg ikke å la være å spille de seks platesidene om igjen og om igjen.
De som drar på konsert søndag, får en sterk start med «Up On Cripple Creek». Rett etterpå kommer «Who Do You Love», som i 1976 ble sunget av den aldrende kanadiske rockeren Ronnie Hawkins. Medlemmene i The Band startet karrieren som backingband for ham allerede på slutten av 50-tallet.
Kokain bak scenen
Deretter: Den usigelig vakre «Helpless, som i San Fransisco selvfølgelig ble sunget av opphavsmannen, Neil Young. I konsertfilmen er det tydelig at han ikke er nykter. Det var godt med kokain å forsyne seg av bak scenen. Et helt rom var innredet for dem som ville ha det hvite stoffet.
Høydepunktene og gjesteartistene kommer tett: Joni Mitchell synger «Coyote», Dr. John «Such A Night», Muddy Waters «Mannish Boy», Eric Clapton «Further On Up The Road», Van Morrison «Caravan».
Mye av spenningen foran Trondheims-versjonen av begivenheten dreier seg om hvilke vokalister som skal synge hva. Arrangementene skal i hvert fall legges tett opptil originalene.
Drama med Dylan
Bob Dylan, den aller største stjernen i 1976, kom ikke på scenen før sent i konserten. I boka som Levon Helm skrev før han døde i 2012, får vi vite at minuttene før Dylan gikk på, var svært dramatiske.
Dylan hadde sagt ja til å opptre under konserten, men han var ikke sikker på om han ville være med i konsertfilmen. Han hadde en egen film under arbeid, «Renaldo And Clara», og han ville ikke konkurrere med seg selv.
Fem minutter før han skulle opptre, ga Dylans folk beskjed om at han ikke ville bli filmet. Kameraene måtte slås av. Filmen var finansiert ut fra den forutsetningen at han skulle være med. En million dollar var i ferd med å gå i vasken.
Bill Graham, konsertens store organisator, klarte i siste liten å overtale ham, og Dylan sang gnistrende, også på det store avslutningsnummeret, «I Shall Be Released», der hele den stjernespekkede gjengen sto på scenen.
I oppløsning
Etter «The Last Waltz» gikk The Band gradvis i oppløsning, selv om de ga ut to studioalbum etter konserten.
Da jeg møtte Robbie Robertson for en del år siden, holdt han fortsatt fast på at det aldri ville bli snakk om noen gjenforening. Det ble enda mindre aktuelt da Richard Manuel døde i 1986. Rick Danko var derimot av en annen mening. Han og Levon Helm gjenforente The Band og reiste på turné. Etter knallhard reiserute kom de til Trondheim og Olavshallen i 1994. Med bare to igjen av den originale besetningen var mye av magien borte.
_ Vi er for gamle til å jobbe og for unge til å trekke oss tilbake, lo Danko da jeg møtte ham bak scenen etterpå. Fem år senere døde også han, og i 2012 fulgte altså Levon Helm etter.
The Band er historie, men «The Last Waltz» blir stående for alltid.
TRYGVE LUNDEMO 951 98 723
trygve.lundemo@adresseavisen.no
