Hvis våren kunne le, ville den ledd høyt av meg. Den ville ledd av meg som gang på gang tror våren er en kort parentes før årstida som er min favoritt: sommeren.
Men kanskje gir jeg våren litt mindre grunn til å le i år. Jeg har skjønt at våren er en luring som krever respekt. Den blir ikke til sommer på magisk vis selv om du måker på deg ryggskade i forsøket på å gjøre innkjørselen fri for snø siden påska er unnagjort og det er tid for sommerdekk på både sykkel og bil.
Kanskje blir jeg så utålmodig fordi våren frister meg. Den gir meg små smakebiter på det som skal komme, nemlig varme og lyse sommerkvelder og sommerdager der jeg skal løpe barfot i gresset. Og når de dagene kommer, da skal jeg være forberedt.
I år har jeg vært skikkelig flink til å forberede hjemmet på lysere og varmere tider. Jeg vet ikke hvor mange tilhengere som er fylt opp med søppel og skrot og hvor mange turer som er kjørt til søppelfyllinga. Ja, pappa. Takk skal du ha!
Vårens letthet smitter, og jeg har kjøpt nye plastbokser til alle i familien. I dem har jeg lagt vinterens skjerf og votter, og der skal de få kose seg til vi trenger dem igjen.
Seks par skisko er plassert i kjelleren, og skiparene venter på sin nye plass i garasjen. Min bedre halvdel skal bare få ordnet det riktige opphenget først. Det samme gjelder skiboksen som hviler midlertidig ute på gårdsplassen.
Det er nemlig ikke alle som blir våryre og effektive i april. Jeg vet dette nå. Jeg er blitt lurt før. Så derfor kom det ikke som en overraskelse å bli vekt på denne måten onsdag:
- Mamma! Det har snødd i natt. Hva skal jeg ha på?
- Ok. Du finner et par hansker i hylla di i skapet.
Jeg la jo selvfølgelig ikke alle hanskeparene i eskene av plast.
Jeg er tross alt blitt lurt før.