Hamskiftet mellom første og andre album fra trondheimsbandet Snøskred, er av det gjennomgripende slaget. Det tidligere støydrevne shoegazebandet har skiftet ut halve besetningen og er gjenfødt som dempet, låtfokusert kvartett.
SNØSKRED PÅ TRONDHEIM CALLING:«Kombinerer gitarrockhistorie med egenrådige innfall på oppsiktsvekkende bra vis»
Fra åpningen «Motor City» (som ganske riktig handler om bilindustrimetropolen Detroits fall) til avslutningen «Homeless» (som godt kan handle om ofrene for samme utvikling): Om en skal prøve å sette en felles merkelapp på det som følger, er kanskje «90-tallsindie» det som føles minst feil. Gitarbasert, alternativ pop med amerikansk utspring - litt Wilco på sitt mest poppa (den fengende førstesingelen «The Puzzle»), litt Pavement, noe mer Yo La Tengo i tempo og grunntone. Så har du «Preparations», som starter litt som tidlig R.E.M. (ned til tekstfrasen «it's the end of the world as we know it»), men som fort blir en slags Talking Heads-øvelse, komplett med manisk David Byrne-vokal fra Lars Ove Fossheim.
Den er likevel unntaket på et album som først og fremst legger seg rundt hvilepulsen, i tålmodig og intelligent utforsking av de siste 30 års gitarmusikk. Bandet gir musikken mye tid og rom, de strekker tålmodigheten akkurat nok, er akkurat tilstrekkelig baki skoene. De har selvtillit til å la tankene, og melodilinjenes konklusjoner, henge i lufta akkurat passe lenge før de plukkes ned - desto søtere i smaken.
«Empty House» preges av tilbakeholdenhet, ikke av typen som fødes av usikker nøling, men snarere av selvdisiplin og en tydelig idé. Særlig nyervelvelsene Martin Berger (bass) og Kyrre Laastad (trommer) behersker begrensningens kunst, deres metronomiske og økonomiske samspill er et nærstudie i stoisk «less is more»-tilnærming. Det kunne riktignok blitt i overkant statisk og minimalistisk uten Lars Ove Fossheims kantete og overrumplende gitarspasmer som kontrast. Noe mer nedtonet på plate enn på konsert, riktignok, men de utgjør det lille risikomomentet, snevet av gambling, disse låtene trenger.
Vokalist og gitarist Karl Klaseie har lang erfaring i å produsere andre band, og sammen med Laastad har han gitt «Empty House» et lunt varmeteppe av et lydbilde. Om du hører godt etter, vil du merke at det klukker, spirer og gror på «Empty House», litt mer for hver gang. Rene vårløsningen.
Anmeldt av VEGARD ENLID