For alle som leste de to foregående romanene i serien, kan jeg meddele at denne tredje boken oppsummerer og avslutter en gnistrende god trilogi om identitetsdannelse, komplekse familierelasjoner og frigjøringsproblematikk som det litterære Norge ikke har sett siden Johan Borgens «Lillelord»-trilogi. Både bok 1 og 2 hadde tre forskjellige fortellerstemmer, i brevform, i fortid og nåtid, der handlingen hovedsaklig var basert på Otterøya og Namsos. Årets bok har også tre fortellerstemmer, og brevformen er nå som før motoren for å avdekke gåten om David, den unge mannen som led av hukommelsestap. Det ble satt inn en annonse i lokalavisa for å finne ut hvem han var.

Men nå spiller David selv hovedrollen i dramaet rundt sitt liv, med Marius, som han ble forbyttet med på fødestuen i Namsos for 36 år siden, og kjæresten Susanne, som forlater mann og barn for å leve bohemlivet i Trondheim og på reise i Mellom-Amerika sammen med David. Tiller er opptatt av eksistensielle spørsmål som er knyttet til utviklingen av identitet. Hva vil det si å være et menneske, hvem er jeg? Flere av Tillers romanpersoner gjennomgår fra barndom via ungdom til voksenlivet identiteter i stadig forandring, i et sammensurium av jeg-kjerner. Johan Borgen sammenlignet identiteten med et tilfluktsrom, et sted vi stadig flykter fra og tilbake til, av frykt for å bli konfrontert med det ukjente.

Bardunene til tryggheten ryker for både Marius og David når de blir kjent med forvekslingen og at de «har levd kvarandre sine liv», at de har vokst opp uten sine biologiske foreldre, i hjem med forskjellig økonomisk status, men begge i hjem med vanskelige og uavklarte konflikter. Noe som får innvirkning på de mentale plagene og de impulsive krumspringene. Det er gåtefullt, og mange av handlingenes avsløringer har en svært overraskende vri, ja nærmest en krimeffekt. Tiller disponerer et nyttig knippe nøkler til å låse opp for sinnets mørke mysterier i et språk som er levende, rått og vakkert. Det er skremmende å lese Susannes versjon av David, fra den unge mannen som frigjør henne seksuelt, politisk og personlig fram til skandalen der David blir framstilt som en forfyllet, labil og kynisk løgner. Det er tung psykologisk krigføring, hvor det handler om å påføre hverandre smerte. Men Susannes hevn er stor og betydningsfull for romanens fremdrift.

Tiller vender blikket elegant utover når de sjelelige dramaene oppleves som vel introverte – i en forklaring og forståelse av hovedpersonenes identitetsforandringer og dobbeltliv som en reaksjon på miljøets press og forventninger. Direktheten i brevformen, presensformen og de fantastiske dialogene bringer løfter om at slutten kan bli en annen enn man forventer. Og det skjer. Det er en resolutt realisme i stilen som smir mennesker av kjøtt og blod, men Tiller gir i tillegg leseren en kraftig dose litterær hypnose.