«Det er ikke noe liv å stå opp for å sitte i en stol»
Vil dra på besøk til alle 80-åringene
Elisif «Siffen» Bødtker (79) har bladd seg gjennom en bunke papirer da hun finner utklippet fra Adresseavisen i sommer. Artikkelen handler om multihandikappede Vibeke. Men det kunne også vært tittelen på Siffens liv. Det er derfor hun har klippet det ut.
– Jeg har lagt det her sånn at hjemmehjelpene skal se det, sier Siffen, 79 år, glad for besøk. Hun har ikke så mye å smile over. Eller så mange å smile til.
Dette er hva hun viser oss, dette er livet hennes. Et lite rom. Det nødvendigste. Bildene. Medisinen. Sigarettene. TVen. Et sjal om det trekker fra vinduet. Hun når ikke fram dit, til vinduet. Hun sitter i en stol. Hele dagen. Hver dag. Alene.
– Jeg har ikke fått trent bena mine. Jeg fikk beskjed om at for å få trene, måtte et vedtak til. Men Helse- og velferdskontor Østbyen sier de ikke har vedtak for dette, bare for blinde, synshemmede eller demente. Men ikke for meg som er klar i hodet, sier Siffen. Klar i hodet, men med en lang sykdomshistorikk. Hjerneblødning på 80-tallet, infarkt, slag, utlagt tarm. Og nå sist. Kreft.
– Jeg har vent meg til mye, men kreften klarer jeg ikke å venne meg til, sier Siffen.
Hun har ikke vært i stua si ovenpå siden jul. Etter kreftbehandlingen ble hun tynn. Svak. For dårlig til beins.
– Jeg søkte om trappeheis, det må være minst to år siden. Det kom så langt at de kom og målte opp. Men så skjedde det ikke noe mer. Til slutt foreslo jeg at jeg fikk flytte ned hit på dette rommet, sier Siffen.
Ved NAV hjelpemiddelsentral i Sør-Trøndelag bekrefter leder Frode Selbo at henvendelsen om trappeheis kom inn til dem fra kommunen i juli 2012.
– Vi var inne og gjorde en vurdering, men fikk senere beskjed om at personen var flyttet ned på ett plan og at man dermed avventer saken inntil videre. Når det gjelder trappeheis, er det ikke uvanlig at man ser etter andre alternativer, sier Selbo.
Det er altså ikke sendt inn en formell søknad i saken.
– Om det kommer en søknad, vil vi selvsagt gå inn og se på den på vanlig måte, sier Selbo.
I mellomtiden sitter Siffen nede. Oppe i andre etasje står alle møblene. Lenestolen, det lille bordet med askebegeret. Der er bokhylla og familiebildene. Oppe i andre etasje kan man gå rett ut til en balkong med frisk luft. Men oppe i andre etasje er hun ikke. Hun er nede.
– Jeg trives jo mye bedre oppe, men jeg kommer ikke opp dit nå. Det tar for lang tid for hjemmehjelpene, sier Siffen. I stedet holder hun til i første, der soverommet og badet er. Det er lettere sånn. Å ha livet liggende på bordet foran seg.
Hunder luftes – ikke mennesker
Men hun ville så gjerne ha kommet seg litt ut. Det var derfor hun skrev et leserinnlegg i Adresseavisen i juni, med tittelen «Hunder luftes – ikke mennesker». I det lille innlegget forklarer hun det meste: «Jeg har hatt hjemmesykepleie i elleve år og er nå ikke gangbar. Sitter i en stol hele dagen og kommer meg ikke ut uten hjelp med rullestor eller rullator».
Sånn er Siffens virkelighet.
– Hvorfor de ikke kan lufte meg, vet jeg ikke, hjemmesykepleien som Rita Ottervik skryter av, imponerer meg ikke, sier Siffen fra stolen sin.
Henter fram sigarettpakken. Tar seg en røyk.
– Jeg røker dessverre, men det er den eneste trøsten jeg har.
Enhetsleder Ann Karin Ehlie ved Helse- og velferdskontor Østbyen skriver i en mail til Ukeadressa at hun ikke har lest Siffen Bødtkers leserinnlegg og ikke kan kommentere detaljer i enkeltsaker, men at hun på generelt grunnlag kan si at Trondheim kommune ikke fatter vedtak for at en person skal få en kommunalt ansatt til å gå tur med seg.
– Personer får vedtak i forhold til behov de har ut fra den kartlegging som er gjort, og i forhold til de kvalitetsstandarder vi har å forholde oss til. Vi må prioritere medisinske omsorgsoppgaver, skriver Ehlie.
Videre skriver hun at dersom det er slik at en person har behov for å komme seg ut fordi man ikke er i stand til det på grunn av egne fysiske begrensninger, vil de alltid foreslå for personen at de kan bistå med å komme i kontakt med frivilligsentraler, som ofte kan gi tilbud om å gå tur med personer, eventuelt tilbud om dagtilbud, Røde kors besøkstjeneste eller andre tjenester ut fra den kartlegging som er gjort av personen. Noen velger å takke nei til andre tilbud som kommunen kan gi.
Siffen vet hun burde ha solgt leiligheten, søkt om omsorgsbolig. Men hun veier 42 kilo, er kreftsyk, hun orker ikke.
– Å flytte alle tingene mine, sier hun og ser seg rundt:
– Nei, jeg orker ikke. Jeg har alltid trivdes godt i mitt eget selskap. Men nå er jeg ensom, sier hun.
Tenker tilbake på en lang yrkeskarriere. 33 år i Forsvaret. Joda, hun har god pensjon. Så hvorfor ikke bruke pengene på å komme seg mer ut?
Hun ser forundret ut. Har aldri tenkt på at det går an å kjøpe omsorgstjenester til noe annet enn den vaskingen hun betaler for annenhver uke. Dveler litt ved den uvante tanken.
– Nei, dagene har bare gått, og jeg har ikke orket noen ting etter kreftbehandlingen. Jeg har ikke tenkt på det, jeg har vært så langt nede. Men de er vel travle de også..? Det må vel eventuelt bli med besøksvenn det, spør hun.
Et barnebarn. En besøksvenn.
Siffen har ikke noe stort nettverk rundt seg. Et barnebarn er en av få som besøker henne i leiligheten på Bromstad. Han kommer hver uke, handler og ordner med praktiske ting.
– Hadde det ikke vært for ham, hadde jeg vært død. Det er ham jeg lever for, sier Siffen.
Dette er dagene. Hjemmehjelpen som kommer i halv ti-tiden, og deretter tre ganger til før det er kveld. Smører på mat, ordner med føttene og hjelper til med det nødvendige på badet.
En fysioterapeut en gang i uka. En besøksvenn fra Røde Kors har vært der. En venninne kan kanskje stikke innom innimellom. Om det er tid. Barnebarnet, han er blitt en ung mann nå.
Men som oftest er det ingen.
– Jeg leser, er blitt glad i å lese. Og så ser jeg på tv. Dyreprogrammer og krim. Og Heartbeat, den liker jeg. Jeg har jo sett det før, men det gjør ikke noe.
Hva hadde hun ønsket seg av hverdagen?
– Å jeg savner en vofs, som jeg hadde før. Og naturen. Jeg ville gjerne ha kommet meg ut og gått, holdt bena ved like. Men det burde jo ha skjedd allerede ved juletider, sier hun. Nå er hun blitt så svak at hun knapt klarer å reise seg i stolen. Likevel skulle hun gjerne ha sittet oppe litt lenger om kveldene, b-menneske som hun er, og mange av de beste tv-programmene går jo seint. Men seinest halv ti kommer hjemmehjelpen og legger henne.
Når natta kommer, er det med barmhjertighet.
– Jeg har det best når jeg sover. Da drømmer jeg. Drømmer om det som var, sier Siffen.
Til en ny dag gryr.