Fredag er blitt albumslipp-dagen, over hele verden gis all musikk nå ut ved ukeslutt.
Hver fredag kommer vi derfor til å anbefale et knippe av ukas nye utgivelser og fortelle hvorfor vi mener du bør gi akkurat disse en ekstra runde.
I denne uka har noen singler og også noen gamle godbiter også sneket seg inn, aktualisert gjennom strømmelansering og bokutgivelser.
Hør låtene i en egen spilleliste: Spotify / Tidal / Wimp
Les våre tidligere anbefalinger:
Uke 39 (Julia Holter, Bror Forsgren, Chvrches, Dungen og Kurt Vile)
Uke 40 (Daniel Kvammen, Deafheaven, Wavves, Eagles of Death Metal og Girl Band)
Uke 41 (John Grant, Kelela, The Game, Dråpe og Israel Nash)
Uke 42 (Beach House, Deerhunter, Bow to Each Other og Neon Indian)
UKAS ANBEFALINGER:
1. Joanna Newsom: «Divers»
Fem år etter hennes forrige album kommer denne; så gjør klar til en helg dominert av klimprende harpespill og klokkeklar sopran. Joanna synger klarere og bedre enn noen gang, låtmaterialet har aldri vært bedre, referansene til Kate Bush aldri mer åpenbare.
Et klassisk pastoralt keltisk landskap brettes ut, fullt av historiske og spirituelle referanser. Datert er det ikke. Men velg anledningen; dette passer bedre for en dyp sofa, en stor tekopp og et panoramavindu ut mot høststormene enn et svett dansegulv.
2. Seinabo Sey : «Pretend»
Dansegulvet er mye mer nærliggende her; i den etterlengtede debutplata til den svensk-kenyanske artisten som har sjarmert og imponert så grundig med singlesuksessene «Younger», «Poetic » og «Hard Time».
Flertallet av de 12 låtene på debuten er allerede utgitt, men helheten imponerer like mye som enkeltlåtene. Tilgjengelig, attraktiv, men innholdsrik og ambisiøs rytmisk musikk som toppes av en særegen og kraftfull vokal.
3. Astrid S.: «Hyde» (single)
Glassklar, mørk, og med imponerende autoritet. Trønderjentas andre forsmak til debutalbumet gir grunn til stor optimisme.
4. Adele: «Hello» (single)
Første single fra det mildt sagt etterlengtede tredje albumet til Adele, som selvsagt får tittelen «25». Forgjengeren er vel dette årtusens hittil største kommersielle suksess, og i følge de fleste naturlover vil etterfølgeren nødvendigvis bli en nedtur. Også ettersom konkurransen etter hvert er blitt så stor. Kraftfulle og artistisk ambisiøse vokaliser dukker stadig opp, med Seinabo Sey som ett eksempel.
Men «Hello» er over all forventning. Adele får vist seg frem både som den kraftfulle vokalisten og den sårbare jenta hun er. Videoen understreker en låten som nok en gang er en historie om tapt kjærlighet. Det er kanskje mer patos og produksjon enn melodi her, får håpe det ikke er gjennomgangstonen i albumet som kommer i november. Men på denne enkeltlåten fungerer det ypperlig.
5. El Vy: «Return To the Moon»
Matt Berninger er til vanlig vokalist i The National, som i løpet av de siste årene har svingt seg opp til å bli en av indierockens største attraksjoner, og som spilte i teltet i Dødens dal forrige gang det var Uka.
En kan si mye fint om de siste National-albumene, men det hender jeg irriterer meg over at de forsker såpass tungt i nyanser av monotoni. Annerledes da med hobbyprosjektet Matt har sammen med multiinstrumentalisten Brent Knopf, blant annet kjent fra Portland-bandet Ramona Falls.
Deres debut-album svinger i både uttrykk og kvalitet, men det er mye å bli glad i her. Det snurrige tekstuniverset og melodilinjene til Berninger er lett gjenkjennelig, mens arrangementene til Knopf gjør at dette blir noe annet og luftigere enn The National-universet.
6. Jeffrey Lewis & Los Bolts: «Manhattan»
Det er snart 15 år siden Jeffrey Lewis ga ut sitt første album på Rough Trade, med den snerte tittelen «The Last Time I Did Acid I Went Insane». Det tatt i betraktning holder han seg rimelig bra på sitt syvende album, denne gangen under vignetten Jeffrey Lewis & Los Bolts. Som alltid er New York, og da spesielt hans eget lokalmiljø i lower east side, hjertelig til stede i tekstuniverset.
Lewis har tidligere hyllet såpass forskjellige inspirasjonskilder som Will Oldham, The Fall og Leonard Cohen i låttitler, og det er stort musikalsk spenn også i dette albumet. Det er umulig å like alt, også fordi Jeffrey er en vimsete og innfallsrik herremann, men det er desto enklere å elske enkeltlåter. Han lager flotte melodier, og kan nærme seg det geniale på tekstfronten. Jeffrey Lewis har utgangspunkt i No Folk-bevegelsen, og musikalsk er albumet intelligent skranglerock. En kunne ha drømt om et gjennomført disiplinert album fra det snurrige talentet, og at det ville blitt tatt imot med storm av en hel verden. Men nei, det er fint å ha han i fri dressur, som en hemmelighet for oss få. Men det er plass til noen flere i klubben!
«Outta Town» er ikke min favoritt fra albumet, men den kan sees her:
7 og 8. George Harrison: «George Harrison» (1979) og «All Things Must Pass» (1970)
Ukas store begivenhet i streaming-land er at alle George Harrisons soloalbum er gjort tilgjengelige. De fleste av dem er av ujevn kvalitet, men mange av dem er også undervurderte. Jeg vil gjerne oppfordre til å sjekke opp to av «The quiet Beatles»- album i helgen. Først og fremst albumet som startet 70-tallet, «All Things Must Pass», etter min mening det flotteste noen ex-beatle har gjort. Albumet som avsluttet 70-året, «George Harrison» er ikke like omtalt, men har sine øyeblikk.
Strømmetjenestene har laget spillelister for anledningen, og den kanskje fiffigste er Monty Pythons Eric Idles spilleliste på Tidal. Han har blant annet en rekke låter fra nettopp Georges selvitutelerte album. Det er alltid morsomt å høre gode låter satt i en ny sammenheng, når det er gjort med både hjerte og hjerne.
George Harrisons musikk var uansett kvalitet alltid fylt av både spiritualitet og vemod. Etter hans for tidlige død fremstår musikken enda mer vemodig - og enda vakrere. Spesielt vemodig blir jeg når jeg hører Idles utvalg av Harrison-låter. Harrison var en av Monty Pythons første og største fans, og uten hans økonomiske støtte ville ikke en tidenes morsomste og beste filmer (Life of Brian) blitt realisert. Jeg skulle også gjerne hørt en spilleliste av Eric Idles morsomste musikalske øyeblikk i utvalg av George Harrison...
9 og 10. Delillos: Suser avgårde ( 1986)
Knutsen & Ludvigsen: Juba Juba (1982)
På kontorpulten min på arbeidsukas siste dag ligger to musikkrelaterte bøker. «Glemte minner» av Yngve Knasugård og Lars Lillo Stenberg, historien om 230 deLillos-sanger, og Knutsen og Ludvigsen: «Alle sangene», som er tekster, noter og besifring til alle låter på alle album med duoen. Førstnevnte fremstår litt grå og kjedelig, mens sistnevnte med fargesprakende layout og Øystein Dolmens tegninger er en fest fra første øyekast. Jeg tipper feststemningen etablerer seg også rundt deLillos når jeg først begynner å lese. Og det skal gjøre denne helgen, mens jeg lytter på mine to norske yndlingsalbum; debuten til deLillos og Knutsens & Ludvigsens siste felles studioalbum.
Ellers er blant annet disse utgivelsene ute fredag:
Fjorden Baby: Oh Yeah
Sondre Justad: Riv i hjertet
Shining: International Blackjazz Society
Field Music: Music For Drifters
Anders Jektvik: Sei det igjæn
Kari Rueslåtten: To The North
Bo Kaspers Orkester: Redo att gå sönder
Dave Gahan & the Soulsavers: Angels & Ghosts
Rod Stewart: Another Country
