Filmregissører med bakgrunn fra andre områder enn film, kan gi forfriskende resultat. Bare se den svenske kunstneren Anna Odells kinoaktuelle «Gjenforeningen». Kombinasjonen Henrik Ibsen og film har sjelden ført til noe godt. Så her burde utradisjonelle grep ønskes særlig velkommen.
Restauratør, forfatter og musiker Jan Vardøen går friskt og høyt ut i spillefilmdebuten «Søvnløs i Lofoten». I røft metagrep skildrer han seg selv som grønn filmregissør som har sølt bort pengene. Etter en teaterforestilling i England lokker han et britisk Ibsen-ensemble til Nord-Norge for å lage fort-og-gæli-film av Ibsens «Fruen fra havet».
Første halvdel av «Søvnløs i Lofoten» lykkes ganske bra i å presentere prosjektet med uvøren sjarm. De dyktige britene i møte med spektakulær norsk utkant gir dessuten brukbar inngang til Ibsen og dramaet. «Manuset ble lastet ned fra nettet og regissøren har ikke peiling», sier en av skuespillerne og gir filmen selvironisk snert.
Dessverre virker det som om filmen går tom for friske grep etter første akt, for deretter å bli mer interessert i praktfull natur, tørrfisk og tåke enn Ibsens drama. Britisk Ibsen i Lofoten blir ikke så ille som spansk i Ålesund, i «The Frost» (2009) etter «Lille Eyolf», med Trond Espen Seim. Finalen her, med sjømannens tilbakekomst, blir middels tv-teater, i en film stadig mer fortapt, i spagat mellom Ibsen og Lofoten.