– Det er ikke noe jeg går og tenker mye på. Jeg antar at de tar kontakt, og da skal jeg tenke grundig gjennom hva jeg vil og selvsagt også avstemme dette med NFF, sier norsk fotballs mektigste kvinne.
Blant annet må hun forholde seg til tidsklemmedilemmaet. Heldigvis har hun en fleksibel stilling i sin sivile jobb innen regional utvikling i Sør-Trøndelag fylkeskommune. Det gjør det mulig å delta i styremøter, i komitémøter, på konferanser og å stille opp som etterspurt innleder. I den norske fotballdebatten holder hun derimot lav profil.
Skal profilere Uefa
– Min jobb er å profilere Uefa. Det er Norges fotballforbund som skal prege den nasjonale debatten, sier Espelund (54) som kontaktes langt oftere av internasjonale medier enn norske.
I løpet av juni blir det bestemt om antall kvinner som utpekes i styret skal økes – og hvem det skal bli. Siden 2011 har Espelund sittet sammen med 16 menn i europeisk fotballs styrende organ. Den tidligere generalsekretæren i Norges fotballforbund fikk stemmerett etter et kongressvedtak i 2012, og nå håper hun styret åpner for å styrke kvinneandelen.
– Jeg er sterk forsvarer av kvotering som et virkemiddel. Jeg håper de reelt diskuterer å øke antall kvinnelige representanter fra en til to. Og jeg håper det fins reelle kandidater å velge blant, sier hun.
– Er det mange kvinnelige kandidater?
– Nei, det er kanskje ikke mange opplagte kandidater. Men det fins flere dyktige kvinner i fotball-Europa, sier den øverste lederen av europeisk kvinnefotball.
Før påske mislyktes Norden med å få valgt fotballpresident Yngve Hallén inn i Uefa-styret under kongressen i Wien. 12 kandidater kjempet om sju plasser i styret.
Norden ikke samlet
– De nordiske landene klarte ikke å samle seg om en kandidat, fastslår Espelund og mener det ville ha vært en bedre strategi av fotballforbundet. Hun gikk av som generalsekretær i NFF i 2009, og beskriver sitt forhold til eks-arbeidsgiveren som godt. Forhold som angår hennes rolle i Uefa tar hun direkte opp med dem.
Når nye styremedlemmer skal velges, vil hun at styret styrker sin legitimitet overfor organisasjonen.
– Fotball er et fargerikt fellesskap. Det er et paradoks at Uefas ulike organer knapt har fargede medlemmer, sier hun og nevner også fraværet av fargede managere i Premier League. Der er det kun én, Chris Ramsey i Queens Park Rangers FC.
– Og at jeg er blant de yngste i Uefa-styret, er ikke nødvendigvis positivt. Jeg tror også styret vil være tjent med å velge inn flere sittende fotballpresidenter, sier hun.
Har vært naive
Som organisasjon er hun opptatt av at Uefa speiler samfunnet.
– Institusjonell diskriminering har vært tema på flere konferanser, sier hun.
– Hva er de viktigste oppgavene for Uefa framover?
– Nummer én er å se på konkurransestrukturene i Mesterligaen og Europaligaen, og da primært på herresiden. Veien inn er blitt lang for de mindre og mellomstore nasjonene. Dette er en diskusjon som også klubbene må ta seg i mellom. Nummer to er å sørge for fotballens selvstyre. Regelverket utfordres av EU, og fotballen må vise at den evner å ha kontroll, for eksempel gjennom klubblisensordningen der «Financial Fair Play» er sentralt. Tiltak mot kampfiksing er det tredje. Har har vi vært naive. Fotballen trenger også hjelp av Europol og det sivile rettsapparatet, sier hun.
– Hvilken makt har du til å få til endringer?
– Med posisjoner følger det makt. Jeg har makt til å reise diskusjoner og til å sette agenda. Jeg kan være med å få opp underlag for kollektive beslutninger. Det liker jeg, sier Espelund.
Kvinnelig dommersuksess
Kravet om at det skulle være kvinnelige dommere i kvinnenes EM trekker hun fram som et eksempel på vellykket endring.
– Forbundene måtte prioritere utviklingen av også kvinnelige dommere og dermed kom kvaliteten også.
Det er mye hun skulle ha sett annerledes i internasjonal fotball, særlig i FIFA.
– Tankeløse beslutningsprosesser. Aldersgrensene. Pengebruken. Manglende åpenhet. Å, det er mye som er frustrerende, sukker Espelund og viser at engasjementet for fotballpolitikken er høyst levende, selv om perioden som utpekt styremedlem går mot slutten.
– Hva driver deg?
– Jeg elsker spillet og kan diskutere det inn i evigheten. Som lita jente ble jeg nektet å gjøre det jeg ville mest, nemlig å spille fotball. På skolen ble jeg fortalt at fotball ikke var for jenter. Jeg vil at hver gutt og jente som har lyst, skal få spille fotball i sitt eget nærmiljø.
