Erfaring tilsier at det er godt å være i Helle Helles litterære univers, i hennes «ordknappe, dirrende språk». I starten av «Hvis du vil» får jeg bange anelser. For om det «dirrende språket» blir for selvbevisst, for konstruert, mister det sin magi – og i starten er vi nærme. I den uventede og tilsynelatende umotiverte setningen «Ikke bruk ordet ikke så ofte» på andre tekstside blir jeg veldig i stuss. Hva er dette? En gjenglemt del av korrespondansen mellom Helle og hennes redaktør, eller et ukledelig pompøst meta-element?
Det gir ikke videre lesning noe svar på, i hvert fall ikke som denne leser oppfatter. Til gjengjeld suges vi igjen inn i Helles univers, en fortelling som er like mangetydig som strukturen er enkel. Realtime er en kveld, en natt og en morgen i en dansk skog.
To ukjente, en mann og en kvinne går seg fra hver sin side vill i skogen. Det er ganske godt gjort i et land der 98 prosent av arealet er kultivert. Men så har de kanskje grunn til å gå seg vill?
Historien er skjevt fortalt. Synsvinkelen i nåtidsfortellingen er mannens, i tilbakeskuende kapitler får vi kvinnens forhistorie. To middelaldrende mennesker som gjennom livet har latt seg føre dit vinden har blåst dem. Her går de seg vill, men vi øyner en sjanse for dem begge.
Helle er underdrivelsens mester, men aldri har hun rendyrket sin form med så stor kløkt og med så stort hell som her. Replikkvekslingene er mesterlige. Du kan tygge på hver replikk en stund før du går videre. Situasjonen til de to amatørene på livets landevei kan synes ynkelig, tilværelsen tom og refleksjonsnivået overfladisk. Men fortellingen har solid dybde og så mange lag som hver enkelt leser gir den. Og humor? Gjett om!
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
