Selv om stemmen er kjent, er innpakningen og låtmaterialet nytt, og det tok et par, tre låter før Ine Hoem fikk den oppmerksomheten hun etter hvert gjorde krav på. Men da hun sammen med bandet avrundet det halvtimes lange settet, var det langt mindre prating i salen og desto flere som nysgjerrig fulgte med på hva som forgikk oppe på scenen. Eller kanskje føltes det bare sånn.
Hun har skiftet både band og sjanger, men det er lett å kjenne igjen fraseringene fra hennes gamle trio. Men i et basstungt, fjærlett poplandskap får linjene en annen funksjon og appellerer på en langt mer umiddelbar måte. I hvert fall når hun er på sitt beste, slik hun er i up tempo-låtene eller når hun tar det helt ned – da eier hun rett og slett scenen.
Stemmen er fløyelsmyk og karakteristisk, aldri ut av pitch, hun har en utstråling som er langt mer lun enn keitete og hun skriver til dels svært fengende musikk, gjerne med en tvist i detaljene, små vrier som hindrer det i å bli for strømlinjeformet. Hvis vi i tillegg tar med at bandet – bestående av Are Rosseland, Ellen Brekken, David Aleksander Sjølie, Anja Lauvdal og Anja Eline Skybakmoen – var både dyktige og ekstremt samspilte, synes det vanskelig å finne noe å sette fingeren på.
Men det var ikke en fiks ferdig popartist vi opplevde på scenen under Trondheim Calling. Det var mer en søkende, talentfull musiker med stort uttrykksbehov, som trenger å spille seg trygg i sin nye rolle og la publikum få sjansen til å bli kjent med det nye låtmaterialet.
Men når det skjer, da kan Ine Hoem virkelig bli farlig.