Denne tidlige vårdagen har Trøndelag pyntet seg litt ekstra for reisende som kommer luftveien. Over Værnes har sola klatret høyt på en påskeblå himmel. Lufta er skarp og klar.
Den nye sjefredaktøren ruver over medpassasjerene sine fra SAS-flyet fra Bergen på vei forbi bagasjebåndet i ankomsthallen. Folk som er reisevante reiser gjerne lett.
– Hei, Tor Olav her! En stor neve, et imponerende ullskjerf og et lite smil.
Wonderboy
Bare ansatte i Bergens Tidende og Skup-veteraner kunne gjette at 34 år gamle Tor Olav Mørseth var kandidat til prestisjejobben. Men etter at han ble ansatt, har han åpenbart vunnet tillit i møtene med folkene han snart skal lede.
Tor Olav Mørseth ny sjefredaktør i Adresseavisen
Alt under det første allmøtet på Heimdal så folk konturene av en ny sjef med beina stødig plantet i journalistikken, dessuten teknologisk kompetent og tilsynelatende visjonær. En tydelig leder med evnen til å se sine ansatte.
Men historien er full av regenter som aldri taklet store forventninger.
Hvor tøff og dyktig er egentlig Adressas nye wonderboy?
For noen er alle biler trange. Mørseth kveiler seg ned i bilsetet.
Han synes det var en artig idé at en gammel RBK-helt fra guttedagene fikk portrettoppdraget, når redaksjonen av prinsipielle grunner skulle styre unna avisas egne ansatte. Troverdighet er det ordet han oftest bruker når han snakker journalistikk.
Vi småprater om likt og ulikt på vei ut fra flyplassen. Et første møte har alltid en fase av sondering, et søk etter den andres frekvens. Det er lett å finne Mørseths, selv om bevisste intervjuobjekter aldri senker guarden i de første rundene. Journalister kan spillet bedre enn noen.
– Hvor overrasket er du over å være nyansatt redaktør?
– Jeg tror ikke du er forberedt før du står der. Underveis hadde jeg selvsagt tenkt nøye igjennom konsekvensene, men det ble litt varmt i toppen da jeg ante utfallet. Dette er ikke en rolle du går inn i for å prøve et halvt års tid.
Da Gunnar Flikke ble ansatt som Adressa-redaktør 41 år gammel, ble han kalt for «Guten» av fotfolket i redaksjonen. Hva skal de kalle nysjefen på 34?
Ingen gårdbruker
Avkjørselen fra E14 kommer så brått på at vi nesten havner i selve Hegra. Det bærer oppover i retning Skjelstadmarka. Noen bakketopper etter svinger vi inn på tunet på Mørset Nordre, en vakker gård som slekta har holdt i hevd gjennom flere hundreår. Den ligger fritt og åpent til.
Han peker ned mot nabohuset, der gutterommet lå. Den gangen bodde besteforeldrene i den gule hovedbygningen foreldrene nå har overtatt. Det var hit han hadde tenkt seg den gangen han var to år, trampet ned i fars støvler og erklærte at han flyttet til bestemor. For godt.
Noen gårdbruker blir han aldri. Traktor har han kjørt bare én gang, og gården er ikke like mye «hjemme» som den var. Han har ikke bodd her siden han var 19 og reiste til Bergen.
– Det ble mye BT og lite studier. Journalistikken var mye artigere. Men en utdannelse måtte jeg jo ha.
Han har aldri hatt en drøm om å flytte tilbake til Trøndelag og gården. «Hjemme» er fortsatt leiligheten like ved Grieghallen i Bergen sentrum, fem minutters gange fra BT-redaksjonen. Når han flytter hit i løpet av sommeren, blir det til en eller annen leilighet nær sentrum i Trondheim, helst i gangavstand til avisas nye lokaler ved Nidelvens bredd.
– Ingen blir så opptatt av det urbane som folk som er oppvokst på landet, smiler han.
Eventyrlyst
– Hva i all verden fikk deg til å reise til Kina?
Vi sitter i finstua, aller innerst. Bordet er dekket med hvit duk. Mor Guri serverer ferske boller, kortreiste molter og fyrstekake. Far Torstein skjenker Farris. Blir det ikke for kaldt å sitte her, dere kan godt flytte til et varmere rom?
Så trekker de seg diskret tilbake til tv-stua. Det må koste litt å overlate en travel sønn på sjeldent besøk til andre. «Lov å være litt stolt?» la faren ut på sin Facebook-side da nyheten ble kjent 20. mars. Flere hundre trykket liker-knappen til lederen i næringsforeningen i Stjørdal.
– Eventyrlyst. Det dukket opp ganske tilfeldig, faktisk en sen kveld ute på byen. En bekjent spurte om jeg kunne tenke meg å ta en jobb i Kina. Noen dager etter fikk jeg tilbud om en høyskolejobb. En eldre fotograf i BT mente jeg ville angre resten av livet hvis jeg ikke dro.
Som 23-åring reiste han til Gongqing Cheng og ble der i drøyt halvannet år. Mørseth lærte seg språket og knyttet vennskap for livet. I sommer reiser han østover igjen på besøk.
– Det var spennende og annerledes. Jeg lærte noe nytt hver eneste dag. Å komme tilbake til Norge igjen var en nedtur. Lite hadde forandret seg. Folk satt ved de samme kafébordene.
– Hvor vanskelig er det å lære seg mandarin?
– Det er et tonalt språk. Mange sliter med å mestre tonefallet, som styrer ordenes betydning. For meg satt tonene greit. Og så hjelper det å bo et sted hvor ingen snakker engelsk.
Forsvarer journalistikken
– Hvordan fikk du så gode skussmål fra det første møtet med redaksjonen?
– Det må du nesten spørre dem om. Men jeg liker tydelighet. I BT har jeg lært mye om meg selv som leder, og jeg oppdaget at jeg ikke var tydelig nok i mange sammenhenger. I stedet skapte jeg forvirring gjennom å løfte alt like høyt. Folk trenger tydelighet når det er så mye usikkerhet i bransjen. Jeg tror jeg er blitt flinkere til det nå.
– Hvorfor nettopp deg?
– Jeg har med meg mye erfaring fra BT. Kultur, sport, desk, ulike redaktørjobber. De to mediehusene er ganske like, med utfordringer jeg har stått lenge i. Jeg er ingen teknolog, men er opptatt av teknologi. Dessuten har jeg jobbet mye med strategi, om hvor mediehusene er på vei.
Han har rykte på seg for å være en nysgjerrig, sosial og hardtarbeidende multitasker som liker utfordringer.
– Teknologi er ikke noe mål i seg selv. Men denne bransjen har aldri handlet om å hugge ned flest mulig trær for å omdanne dem til avispapir. Journalistikk handler om innhold.
– Tilliten til mediene er under press? Nettet skjemmes fortsatt av klikksøkende kjendisoppslag, énkilde-saker og dårlig norsk?
– Jeg kjøper ikke premissene. Min påstand er at norsk journalistikk aldri har vært bedre. Alt var ikke bedre før. Vi er inne i en journalistisk gullalder, med skyhøyt toppnivå. Ta Skup-seminaret, der synliggjøres kvalitetene.
Han var selv på plass under årets Skup, den siste helga før påske.
– Det var veldig kjekt! Jeg skulle egentlig ikke reise, men det ble mer aktuelt etter at jeg fikk denne jobben. Skup-helga gir inspirasjon.
For uinnvidde er Skup et bransjetreff for landets ledende gravejournalister, som hvert år samles i Tønsberg for å feire de beste bidragene i kampen mot næringslivets smøring, byråkratenes inhumane kvernhjul og politikernes sleipe kappesnuing.
Helga er full av debatter og foredrag, diplomer og rødvinsglass, prestisjetunge priser og nachspiel. Den påtroppende Adressa-sjefen ble observert vandrende mellom gamle og nye kolleger. Han sjarmerte delegasjonen fra Adresseavisen gjennom en miks av faglig nysgjerrighet, klare visjoner og sosiale antenner.
Om Mørseth la seg som en av de siste, eller forlot nachspielet i mellomkristen Skup-tid – rundt 03.30 – vet ingen. Hans gamle BT-kollega Trine Eilertsen, nå politisk redaktør i Aftenposten, beskriver ham som en festlig fyr med lakenskrekk.
– Det med lakenskrekken er i ferd med å gi seg litt. Men jeg hater å gå og legge meg. Jeg kan jo gå glipp av noe! Dessuten er jeg like lite glad i å ta kvelden om jeg sitter hjemme med en bok. Å legge seg er kjedelig, uansett.
Troverdighet avgjørende
Den enorme arbeidskapasiteten er noe alle trekker fram. Han kan klare seg med ned mot fire timers søvn i perioder. Mørseth er ingen individualist som inntar et loft og skriver bok. Han må få ting til å skje, skape noe sammen med andre.
I BT var han ingen synlig meningsbærer, der var det andre som bygget seg opp som profiler. I Adresseavisen blir det viktigere å være synlig, være der avgjørelser tas.
– Hva slags leder blir du? Er du like god til å håndtere alle de tre hovedsporene oppgave, relasjon og endring?
– Jeg liker å trekke elementer fra alle tre. Jeg er resultatbevisst og opptatt av å nå de målene vi setter oss. Men jeg kommer ikke dit uten å ha med meg folk! Jeg gleder meg virkelig til å bli kjent med alle.
– Er du tøff nok?
– Vi står foran endringer, og det kommer til å bli tøffe tak. Det kommer til å bli ubehagelig, det vet jeg. Men det å være leder handler om å ta beslutninger, om å stå i stormen. Likevel vil noen oppleve press og vanskelige utfordringer. Men alt handler om hvordan du behandler folk.
– Ser du faren for at journalister tramper for mye i flokk og blir hverandres referanser?
– Ja, det er en utfordring. En gang jeg skrev julekort til kolleger, oppdaget jeg at alle bodde i samme strøk. Hvis vi bare omgås hverandre og har samme bakgrunn, får journalistikken et problem. Vi trenger påfyll av folk utenfra med andre referanser.
– Om ti år – hvordan ser mediebruken vår ut da?
– Det er det utrolig vanskelig å spå om. Derfor tenker jeg mest i scenarier. Vi må forberede oss på flere alternativer. Tre år er et langt nok perspektiv i denne bransjen, en passe strategiperiode. Taktskiftene må skje raskere enn før. Jeg har tro på å eksperimentere. Jeg er livredd for bare én ting: ikke å gjøre noe som helst. Det eneste vi aldri skal tukle med, er troverdigheten vår.
– Adresseavisen har stor makt i Trondheim og Trøndelag, en monopolsituasjon som skiller seg mye fra Bergen?
– Konkurranse er bra! Det har vært fint for BT å ha en så sterk konkurrent som Bergensavisen i Bergen. Som såpass alene har Adressa et ekstra ansvar for å få frem flere sider. Men verden endrer seg, og konkurrentene er andre enn før. Før måtte du bygge eget trykkeri for å konkurrere, nå kan en mobiltelefon være nok.
– Hvor lenge kan Adressa bestå som papiravis?
– Det svaret er det bare annonsørene og leserne som har. Men papiravisa står kjempesterkt her. For meg er innhold mer avgjørende enn plattformen.
Mobilen hans vibrerer.
– Ja, mor?
Taust i den andre enden. Lommeoppringing fra tv-stua, slår han fast med et ørlite smil.
34-åringen skjenker mer kaffe. Han snakker fortsatt trøndersk, men språket er kraftig polert. Alle svar er gjennomtenkt. Den påtroppende sjefredaktøren skyter ikke fra hofta, han lytter og reflekterer.
– Du er singel? Er det så krevende å gjøre kometkarriere i media?
Han humrer.
– Nei, jeg vet da pokker. Jeg har hele veien hatt en jobb jeg har elsket. Jeg har hatt flere forhold som tok slutt på grunn av jobben min. Det har blitt ymttret frampå at jeg har jobbet vel mye, og prioritert det. Så kanskje det er et tegn?
Vil bruke tid
Det vakre ettermiddagslyset er borte før fotografen rekker fram. Han er sendt på et annet oppdrag først. Den nye sjefredaktøren registrerer min stille undring over prioriteringen.
Men han sier ikke noe. Lojaliteten med framtidige kolleger er absolutt. Og nå skal han bygge tillit hos de ansatte. Han tenker å bruke mye tid på å bli kjent med folkene i avishuset.
Med sola nesten nede blir det kaldt ute. Heldigvis vet fotografen akkurat hva han vil ha.
– Der nede lå den beste skibakken, peker Mørseth.
Han har kroppsbygning som en dreven birkebeiner. Som guttunge gikk han langrenn. Men faren Torstein er nesten like høy og minst like mager, så genene forklarer noe. De siste årene har alpinskiene vært mer brukt enn langrennsskiene. Dessuten har han oppdaget klatreveggens avkoplende effekt.
– Men jeg har gitt bort det beste klatreskoparet til far og ikke klart å finne noen som er like gode.
Fotografen må også oppvartes når jobben er gjort, ingen forlater Mørset Nordre på tom mage. Vi er på landet nå.
Her i stua er det gjestfritt og hyggelig. Mor, far, sønn, fotograf og journalist.
Nå har redaktøren fått en ansatt i rommet. Han spør, lytter og nikker, vil vite hva fotografen mener. Sammen skal de møte store endringer, når teknologien gradvis vil fase ut papiravisene og nye plattformer vil erstatte gamle. Mediehuset Adresseavisen skal få testet endringsevnen sin.
– Hvor tøff er du?
Fotograf Terje spør direkte. Han får åpenbart det bekreftende svaret han ønsker seg. Jeg har alt merket meg at Adressa-fotografen intuitivt søker å fange de seriøse og myndige sidene ved fotoobjektet.
Den nye redaktøren vet at mange andre vil stille det samme spørsmålet i tiden som kommer. Men han er godt forberedt.
Her kan du lese resten av Ukeadressa digitalt