Kidnappingsthrilleren «Taken» fra 2008 er en av de mest overraskende storsuksessene i nyere tid. Den vellagde spenningsfilmen om en amerikansk CIA-agent som fikk datteren kidnappet av menneskehandlere i Paris, spilte effektivt på flere strenger. Den traff nok bredere enn selv manusforfatter og produsent Luc Besson hadde sett for seg.
Filmen løftet Liam Neeson til nye høyder som actionhelt. Kombinasjonen av fortvilet far i tenåringsforeldres verste mareritt og samme mann med spesialkompetanse på skurker av den typen, ga effektiv motor. Her er mer av det samme med handling flyttet til Istanbul, mot brutale albanere som vil hevne sine tapte fra sist.
«How can the same shit happen to the same guy twice?», spurte Bruce Willis tørt i «Die Hard 2». Ekskona til agent Neeson, Famke Janssen, nøyer seg her med «I can't belive this is happening». Problemet til filmen er at det er litt vanskeligere å få oss til å tro på enmannshæren til Neeson i kaotisk overlevelseskunst i Istanbul.
Manus og regi er mer formelpreget enn sist. Neeson fungerer greit, mens ekskone og datter får lite å spille på. «Taken 2» funker best i oppkjøringsfasen, som brutal, fartsfylt action om far med ferdigheter mot skumle, hevngjerrige østeuropeere, hvorav de verste har skjegg.
At en tenåring uten førerkort som knapt klarer å parkere med overbeskyttende pappa ved sin side i L.A., kjører fra herda filmskurker i bakgater i Tyrkia, er en av for mange brister i en film som litt for lettkjøpt prøver å servere mer av det samme, uten å ha kokt sammen et godt nok opplegg.
