Lille Eyolf er oversett av sin mor og sin far, og han drukner tidlig i stykket. Derfor er det lett at tittelfiguren i Ibsens tredje siste skuespill blir en lite synlig figur i stykket.

Men i Kjersti Haugens regi på Trøndelag Teater er Eyolf en tydelig gjennomgangsfigur, fra de første sekunder og minutter, til teppefall. Det er Eyolf og hans sykdom som er symbolet på Alfred og Rita Allmers selvopptatte kjærlighet, og det er den døde Eyolf som er symbolet på deres havari. Men det er også Eyolf som blir de tos redning. I den sterke og faktisk optimistiske slutten er det Eyolf som hjelper sine foreldre til det en kan tro kan bli et verdig fremtid.

På premieren lørdag gjorde Fillip Flaten-Hoff en sterk og flott figur som Eyolf, han alternerer med Erling Johannes Rinnan Green i forestillingene fremover.

Det er også generelt et ungt ensemble som bekler rollene. Kenneth Homstad er den plagede Alfred Allmers, som slites mellom sin kunstneriske kall og sitt menneskelige ansvar, mellom begjæret til sin kone Rita (Renate Reinsve) og den dypere kjærligheten til Frøken Asta Almers (Ingrid Bergstrøm) som likevel ikke er hans halvsøster. Mads Bones er den høflige og beskjedne husvenn ingeniør Borghjem. Kine Bendixen i sin siste rolle på teatret før hun går av med pensjon er Rottejomfruen, som nesten bokstavelig talt eier første del av denne oppsetningen. Scenen er drapert i fløyel, som viser seg å være Rottejomfruens kjole. Etter at Rottejomfruen har avslørt de dystre hemmelighetene bak det vellykkede ytre hos den rike familien Allmers og Eyolf er død, er scenen omgjort til en jungel av døde trær og busker. Symboltyngden er sterk i de siste skuespillene til Ibsen, og en skal ikke klage på at denne oppsetningen ikke følger opp og tydeliggjør dette. Det blir snarere litt i meste laget.

Konfliktene og den ytre handlingen kommer brått på i «Lille Eyolf». Stykket har ikke Ibsens sedvanlige møysommelighet med å bygge opp konflikter. Denne oppsetningen understreker denne svakheten i stykket. Den ytre handlingen og ikke minst de ekstremt spissede konfliktene kommer brått. I de mest insisterende partiene er det som om aktørene ikke samtaler, de utveksler postulater. Rottejomfruen er blant Ibsens mer anstrengte rollefigurer, forholdet mellom Alfred og Asta er ullent, og innsirklingen av «forvandlingens lov» er blant hans mer søkte hovedproblemstillinger. Det var ikke gitt å få til noe troverdig og relevant ut av dette i 1894, og er det ikke i 2015 heller. Men det er flere sterke øyeblikk mellom Homstad og Reinsve i hovedrollene, spesielt i deres sorgbearbeiding ispedd gjensidig klandring for at situasjonen ble som den ble. Stykkets nakneste, såreste og råeste øyeblikk er et motløst samleie, der de to forsegler sin sorg og dårlige samvittighet i en akrobatisk øvelse i en robåt. Veldig flott, og det hadde vært også uten at de plasket i vann. Alvorlig talt, er det ikke snart på tide å innføre et års pause for vann- og speileffekter på Trøndelag Teater?

Muligens er det et overordnet konseptuelt grep at Renate Reinsve spiller store deler av «Lille Eyolf» i et undertøysett til forveksling lik det hun brukte sist hun fremstilte en av Ibsens kjærlighetshungrige unge kvinner, i «Når vi døde våkner» før jul. Men hun får mer å spille på denne gangen, og utvikler Rita Allmers fint i løpet av oppsetningens 90 minutter.