«It may look flashy, but it's over and you are finished before you know it», skrev Hunter i turnédagboka «Diary Of A Rock'n roll star» som ble utgitt i 1974, samme år som han forlot Mott The Hoople.
40 år er gått, og Hunter fremstår kanskje ikke like «flashy», men minst like kul - og det er på langt nær over ennå.
I minuttene før den gamle hedersmannen gikk på scenen, og publikum hadde fordøyd det lokale oppvarmingsbandet The Skulls, var lokalet preget av stor forventning og lett engstelse. Flere hadde hørt rykter om at Hunters stemme ikke holdt gammel standard.
Åpningslåten «I'm Your Teacher» holdt bra, men noe mer skeptisk ble vi på Hunters første solosingle «Once Biten Twice Shy» der han fremsto nølende og rustent både vokalt og timingsmessig. Kanskje hadde ikke rockens fremste ballademester lenger balladestemmen inne?
Men vi trengte ikke bekymre oss. Han måtte bare spille og synge seg varm. På tittelsporet på hans siste album «When I'm President» og «Once Bitten»s b-side «Boy» var formen inne. The Rant Band står flott til Hunter. De serverer trygg, tradisjonell rock'n'roll i skjæringspunktet mellom Stones, Dylan og Velvet, men de gjør det med avslappet presisjon og eleganse. Sologitaristen er verken Mick Ronson eller Torstein Flakne, men kan faget til fingerspissene og utgjør dessuten en korrekke alene. Keyboardisten er like deler Matthew Fisher og Morgan Fisher, og av og til Stevie Wonder.
Det var da Hunter satt seg ved pianoet det tok av for alvor. Han gikk fra «Just Another Night» til «Irene Wilde» til «All The Way From Memphis», og vi skjønte at denne konserten ikke kunne ende i annet enn triumf. Allsangen runget, glisene sprengte på og ølen skvatt ut av glassene. Dette var en tung uke for 70-tallsnostalgi i Trondheim. Mange av dem som så Graham Parker to dager tidligere møtte opp her også. Men denne gangen hadde de med fruene sine.
Hunter brukte stemmen med stadig økende selvsikkerhet. Han spilte munnspill til «I Wish I Was Your Mother», dro bandet nesten ut i støyrock i «Bastard» - og i rørende vemodig balladeland i «Michael Picasso», låten han skrev til sin sjelevenn Mick Ronson. På Byscenen lørdag kveld tilegnet han den en annen sjelevenn, Bjørn Nessjø, som var produsent da låten ble spilt inn for 18 år siden i Nidaros studio og som var i salen nå.
Hunter spilte mange av låtene publikum kom for å høre, samtidig som han tok flere, gode mindre kjente. Han gikk rett fra den nye, flotte Dylan-aktige Crazy Horse-hyllesten «Ta Chunka Witko» over til Velvet-coveren «Sweet Jane» spilt som Mott The Hoople i sin tid gjorde den. Og på den påfølgende ekstralåtavdelingen gikk «Roll Away The Stone» over i en effektfull medley der nye «Life» spilte hovedrollen sammen med «All The Young Dudes». Trenger jeg nevne det var høytidsstemning i salen?
Jeg har sett Ian Hunter mange ganger i løpet av de siste 30 årene, men jeg kan ikke huske jeg har sett ham så vital og dedikert og bra som lørdag kveld på Byscenen i Trondheim, noen måneder etter at han fylte 75 år.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL