Fra skråningen nedover mot Marinen hører vi flere snakke om den enestående rammen rundt festivalen, om den spesielle atmosfæren, om det rituelle møtestedet der sommeren avsluttes og høsten tar til.
Fra Kanonscenen introduseres neste band med at de helt tok pusten fra Pstereo-delegasjonen da de spilte på bransjefestivalen South By South West i Texas sist sommer. Alle band som spiller på Pstereo, om du ser bort fra noen av de lokale, tok pusten fra Pstereo-delegasjonen på South By South West sist vinter.
Som festivalnavnet egentlig antyder, er Pstereo blitt festivalen som taler med to tunger. På den ene siden en festival som samler byen, møtestedet med den unike atmosfæren. På den andre siden en særdeles kresen musikkfestival med hovedvekt på artister ni av ti publikummer i utgangspunktet ikke kjenner til.
For et år siden konkluderte jeg etter Pstereo 2013 at festivalen hadde alt, bortsett fra en hovedattraksjon. Det er en konklusjon som i like sterk grad gjelder i år. Mange vil si at årets festival ble utsolgt mer på tross av enn på grunn av artistlisten. Ikke at det nødvendigvis var noe galt med artistene på plakaten, problemet var artistene som ikke var der. Spesielt da det ene toppnavnet publikum gleder seg til i flere måneder.
Pstereo vil ikke være festivalen som mønstrer busslaster med 50-åringer som kommer inn fra Melhus for å synge og kose seg med Postgirobygget. De vil være en festival for musikkinteresserte, som er nysgjerrige på de nye artistene festivalen presenterer.
Det er et supert utgangspunkt. Jeg merker at jeg møter noen færre jevnaldrende, kategorien 50+, for hvert år som går. Det kan muligens tolkes som et sunnhetstegn. Det er i hvert fall et sunnhetstegn at publikum faktisk sjekker opp artistene som er der, at de aktivt oppsøker konsertene – og ikke henger på Calles vinbar helga gjennom.
Men det skaper en litt daff stemning på enkelte konserter. Når få kjenner låtene fra før og enda færre gir artistene på scenen merkbar feedback, kan konsertene få et avventende og uforløst preg. Noen går halvveis i settet, andre blir stående og utveksle høylytte ferieminner. Perler for svin-følelsen sniker seg på, Hvis repertoaret og artistene er energiske og umiddelbare nok, som for eksempel Mø og Elliphant lørdag kveld, kan det bli stas likevel. Publikum tok opp tråden, og det ble riktig moro.
Det er ikke vanskelig å trekke frem høydepunkter fra en lang festival der de artistene vi hadde store forventninger til innfridde. Også mange artister vi hadde moderate forventninger til, overrasket positivt. Pstereo 2014 ble mye flottere i virkeligheten enn på plakaten.
I en sommer der det nasjonalt har vært fokus på manglende kvinnelige artister, utmerker Pstereo seg. Det burde kanskje ikke vært nødvendig å fremheve at sterke kvinner dominerte festivalen, fra Warpaint til St Vincent, fra Mø til Elliphant, fra Highasakite til Blomst, men forhistorien gitt gjør vi det altså likevel.
De lokale navnene på de største scenene, Shitrich, Johndoe, Sigurd Julius og Highasakite, beviste at de både behersket formatet og trakk publikum. Det var gledelig at så mange publikummere var på plass fra festivalstart både fredag og lørdag.
Highasakite ble stående som det store festivalhøydepunktet denne helgen. Bandet har spilt seg opp til store konserthøyder forbløffende fort.
Festivalen vibrerte som sterkest lørdag kveld. Det var også da vi opplevde det ene virkelig magiske enkeltøyeblikket: Da Franz Ferdinand spilte «Take Me Out».
Publikum tente på et bra band som spilte en inspirert versjon av en klassisk låt, bandet tente på publikumsresponsen. Band og publikum løftet hverandre. Det er slike øyeblikk som lager festen i en festival – og som vi gjerne skulle hatt enda flere av.
