– Her om dagen var det en som sendte meg en mikstape, du vet, en sånn gammeldags kassett med favorittmusikken sin, sammen med et seks-syv siders intenst brev.
– Du svarte ham?
– Er du gal! Men det er jo litt vanskelig å tolke disse greiene, folk her nede er jo genuint interessert i alpinsport, og som den godtroende jenta jeg er, liker jeg å tro at all denne oppmerksomheten skyldes at jeg er bra til å kjøre på ski.
Historisk fjorten år etter
I skyggen av de mannlige norske superstjernene, har Nina Løseth klatret mot toppen av kvinnelig alpinsport. 5. januar sto hun øverst på pallen i et verdenscuprenn, fjorten år etter at en norsk kvinne gjorde det samme.
Nå sitter hun på et hotell i den østerriksk alpebyen Flachau etter å ha kjørt ned til et kaos bestående av femten tusen hylende mennesker som i sluddbygene hadde krabbet seg opp bakkene med sine flagg, noen av dem med ei flaske bitter, andre med en diger sigar eller en enorm kubjelle, hvor et hundretalls journalister og fotografer rapporterte fra «The white circus.»
I Østerrike er alpinsport like stort som langrenn her hjemme, og du er big star hvis du er blant de femten beste.
– Men når femti år gamle menn drar og sliter i deg, er det ikke like morsomt, ler Nina Løseth, og knytter håret til en topp så de tre tatoverte stjernene i nakken kommer til syne under T-skjorta.
En stjerne for hver av søstrene
Løseth-søstrene, som de kalles hjemme i Ålesund, med foreldre som viet all sin tid for at ungene skulle bli noe så naturstridig som sunnmørske skistjerner, som kjørte land og strand rundt etter snø, som hadde hytter på Stranda-fjellet og Bjorli for å få tilgang til bakker, og senere en leilighet i Innsbruck for å komme nærmere Alpene, alpinsportens Mekka.
– Kunne du nådd alpintoppen uten å ha vært så privilegert som barn?
– Nei, det kunne jeg ikke, det har vært veldig viktig med oppfølging fra dem. Dette har vi gjort som en familie, alpint har vært noe vi har gjort sammen, og det har vært veldig hyggelig. Pappa har dessuten vært treneren vår helt til vi kom inn i skiforbund-systemet.
Bestemte seg tidlig
Nina Løseth har et bilde på mobilen, det er fra den gamle minneboka til ei venninne. Hun var seks da hun skrev det.
Favorittartist: Elton Djån.
Hobby: Skoln.
Har lyst til å bli: Slalomkjører i utlane.
Hun ble det hun drømte om, og da hun var seks hadde hun kjørt på ski i tre år allerede. Hun vant nesten alt hun kjørte til hun var elleve, og faren, som selv var bra på ski, bløffet på henne et par-tre år for at hun skulle få konkurrere med dem som var eldre.
Hun har alltid vært litt guttejente, sier hun, det var så mange intriger med jentene som roterte på hvem som var inne i varmen, og hvem som var ute i kulda.
Hun husker godt den dagen på Juvassbreen under Galdhøpiggen. Hun var ni. Men hun husker ikke alt. Det var store kuler og speilblank is, og beskjeden fra treneren var at hun skulle kjøre tre svinger. Så stanse. Så tre nye svinger. Så stanse.
– Ingen av gutta ville kjøre først. Jeg sa ja. Men jeg var ni år i hodet og hadde ikke fått med meg beskjeden om å stanse. Jeg våknet da de fraktet meg ned til Lom. Leppa var kløvd, tenner var utslått, jeg kastet opp og blødde fra ørene, og i all hast ble jeg fraktet med helikopter til Ålesund. Tre brudd i kjeven. Jeg ble operert. Fikk to falske fortenner og tannregulering. Jeg lærte tidlig at du ikke skal tulle med denne sporten.
Den vanskelige treneren
Hun vant landsfinaler og hovedlandsrenn, hun var barnestjerne, men for konkurrentene fra Østlandet var hun også bondetuppa med panneluggen ned i skibrillene, som slet med nervøsitet og kasta opp på start. Hun kom på ungdomslandslaget som tolvåring, kjørte mot Anna Fenninger og Tina Weirather, vanket i det samme miljøet som Marcel Hirscher, som senere ble superstjerner. Hun vant sitt første europacuprenn da hun var 16, samme år som hun tok sine første poeng i verdenscupen, og året etter kom gjennom-bruddet med en niendeplass. 17 år gammel var hun ranket som nummer ti i verden i stor-slalåm. Men så var det denne treneren, østerrikeren Wolfgang Frandel.
– Dette er et tøft, mannsdominert miljø, og flere av de yngste jentene reiste rundt med foreldrene sine. Men jeg hadde ingen rundt meg som kunne beskytte meg og sette grenser, mens treneren pushet og ville for mye: «Nå må du komme deg på pallen!» «Tror du at du kan fortsette sånn så tar du fullstendig feil!»
– Du reiste delvis sammen med din søster Lene, som også var på landslaget?
-Ja, og vi bodde på samme rom, men vi snakket ikke sammen om sånne problemer. Vi var heller ikke i den alderen at vi støttet hverandre på den måten, selv om vi begge syntes dette presset var vanskelig. Etter hvert trodde jeg det var meg det var noe feil med meg, at jeg rett og slett ikke var god nok, men nå i ettertid ser jeg jo at jeg gjorde veldig mye bra. Jeg var atten år og kom på femteplass i Zagreb!
Ble sendt til psykolog
Nina var 19 og skulle inn i en ny sesong da hun skadet leggen under spensttrening. De fant ikke noe galt på røntgenbildene, treneren mener hun sutrer, og for å lindre smertene la hun etter hvert om kjørestilen.
– Alt ble feil. Jeg mistet all selvtilliten og ble sendt til idrettspsykolog, noen mente det satt i hodet. Driver du toppidrett må du ha lidenskap for det du driver med, men jeg var bare ulykkelig. I januar 2011, etter å ha slitt to år med en skade ingen fant ut av, sa jeg stopp og bestemte meg for å slutte hvis jeg ikke ble skadefri.
Først to år etter skadeutbruddet ble det tatt detaljerte røntgenbilder som viste at smertene antagelig skyldtes et tretthetsbrudd. Kirurgene kuttet noen nerver, drillet seks hull i beinet for å få det til å gro friske celler, og i august 2011 var Nina Løseth tilbake på ski.
– Ingen, vel, kanskje mamma og pappa og samboeren min, men ellers var det ingen som trodde jeg skulle komme tilbake i verdens-toppen.
– Stolt?
– Ja, det er jeg.
Sakte, men sikkert har Nina Løseth kjørt seg opp i verdenseliten, og i fjor fikk hun sin første pallplass. Ti år etter hennes debut i verdens-cupen, gikk hennes mor Sissel hvileløst rundt på badet hjemme i Klokkersundet i Ålesund, hun turte ikke å se på da datteren banket hele verdenseliten. Selv ble Nina Løseth satt litt ut under premieutdelingen da Italias alpinlegende Alberto Tomba tok regien, og hun begynte å le fordi hun sa til Tomba at hun var «starstruck.»
Kvelden før rennet her i Flachau ble alpinstjernene kjørt på motorsykkel fram til scenen hvor et par-tre tusen mennesker hadde møtt fram i drittværet for å se jentene få sine startnummer, og speakeren sa et eller annet om at han syntes Løseth hadde for mye klær.
Angrer noen bilder
– Kvinnelige toppidrettsutøvere blir lett betraktet som sexsymboler?
– Jeg har noen venninner som påpeker akkurat det der. «Dæven gitt,» kan de si, «nå ble det vel mye kamerafokus på ræva di!» Men sånn er det jo på guttesida også. Jeg har ikke noen sterke meninger om det der. Noen velger å opptre lettkledd, men da må de ikke syte etterpå for at det kommer reaksjoner.
– Har du selv opplevd å bli spurt om noe i den retning?
– Ja, mannebladet FHM ville ha meg på noen lettkledde fotoshoot, det takket jeg nei til, men da jeg var 16 stilte jeg sammen med resten av landslaget opp for KK Kropp. Kvinnebladet! I bare bokser og bh, innsmurt i olje og på høye hæler, ble vi fotografert på en mountainbike! Når jeg tenker tilbake på det der så var det ikke innafor i det hele tatt. Jeg var 16 og tenkte at dette var upassende, dette var ikke meg, og jeg var ikke komfortabel med å bli seksualisert på en sånn måte. Hedda Berntsen, som var eldre enn oss andre, satte ned foten og tok styringa over sitt eget bilde. Det samme ville jeg gjort i dag. Heldigvis ble det gjort en avtale om at de bildene ikke skulle brukes andre steder enn akkurat i det ene magasinet.
Må bli mer crazy
Mye av framgangen til Nina Løseth har kommet etter at hun fikk Tim Gfeller som trener, en kanadier som regnes blant de beste i alpin-verdenen.
– Gfeller sier han vil ha deg mer crazy i løypa?
– Før, da jeg var yngre, vant jeg uten egentlig å gi gass, men for å vinne her må du ut av komfortsonen. Jeg har seks gir, men så langt i karrieren har jeg ikke vært borti det sjette giret under konkurranse, jeg hadde et høyt femtegir da jeg vant på nyåret.
– Hvordan er det sjette giret?
– Marcel Hirscher forklarer det med at han ikke husker en eneste port fordi han er så til stede i øyeblikket. Men jeg husker jo alltid hva jeg har gjort på vei nedover løypa, haha.
– Hva tenkte du da du kjørte i går kveld?
– Jeg hørte speakeren som sa at jeg lå åtte tiendedeler bak, og da tenke jeg, å søren, dette går ikke fort nok, og så tenkte jeg, å fy søren her var det mye folk. Og det er ikke bra når du legger merke til det som skjer rundt deg.
– Nervøs?
– Nei, jeg har sluttet å spy på start. Nå koser jeg meg og kan kjenne på den gode opplevelsen. Før rennet i går ble jeg stående og se på stjernene, på naturen, det var så vakkert. Jeg er jo et følelsesmenneske.
«Historiske søstre i VM», skrev VG før VM i Val d'Isere i 2009, da både Lene, Mona og Nina Løseth skulle starte. Dagen etter skrev avisen at det ble en «historisk nedtur.»
– Jeg tok meg nær av det der, jeg har også tatt meg veldig nær av kommentarene til nettroll som skriver sånne ting som, «faen ta, jeg er så lei disse Løseth-søstrene, kan de ikke slutte alle sammen!»
– Du ble med på OL-vinner Kari Traas kampanje mot netthets, sammen med blant andre langrennsstjernene Therese Johaug og Ingvild Flugstad Østberg. Hvorfor?
– Det var viktig for meg fordi jeg ser hvor mye samfunnet har endret seg bare siden jeg vokste opp. Det er veldig skremmende det som foregår på internett, og jeg er glad jeg slapp å vokse opp med sosiale medier som en del av hverdagen, det er mange fæle folk som gjemmer seg bak den anonymiteten internett gir dem. Jeg har brukt altfor mye tid på å tenke på hva andre synes om meg, nå prøver jeg heller å gjøre det til en styrke at jeg er et følelsesmenneske. I følelsene ligger jo også lidenskapen for det jeg gjør, og pågangsmotet.
Hun driver yoga og mediterer, og har de siste fire årene hatt en mental trener, den samme som benyttes av kvinnelandslaget i langrenn. Og så sier hun stadig vekk til seg selv at dette tross alt bare er idrett, selv om den betyr så ufattelig mye for henne akkurat nå.
– De rundt deg sier du først og fremst er snill?
– Det er fint å høre, jeg setter de nærmeste rundt meg veldig høyt, ofte foran meg selv, og føler meg noen ganger som en egoist fordi jeg er så mye borte fra dem. Jeg ser foreldrene mine sjelden, men har mye kontakt med dem på telefon. Besteforeldrene mine ser jeg nesten aldri. Men samtidig vet jeg at de er stolte av det jeg driver med. Sånn sett gir jeg jo også noe tilbake.
Hun er samboer med Herman Haver-Mathisen, de ble sammen da hun var seksten, da de begge kjørte på E-cuplaget. Da hun senere tatoverte en snøkrystall på den ene ringfingeren, ringte hun først hjem til sin mor for å spørre hvilken hånd gifteringen skulle sitte på, den fingeren ville hun spare til Herman.
– Planen er å gifte oss et eller annet sted i utlandet neste år, det er så mye drittvær i Ålesund og jeg orker ikke å fryse på min egen bryllupsdag. Jeg gleder meg til å få barn, jeg har hatt lyst på barn siden jeg var seksten og sånn sett er det vel bra at jeg hadde skikarrieren. Men jeg har jo funnet mannen, og da er halve jobben gjort.
Kan våkne av lidelse
Det er fint å tenke på det med barn, sier hun, men det er ikke alltid fint å tenke på det dagens barn kan komme til å oppleve når de blir eldre. På renndager lever hun stort sett i bobla, men under frokosten var hun inne på nett-avisene og fikk med seg terroren i Istanbul.
– Det er ei skummel utvikling, og det er lett å glemme hvor godt vi har det i Norge hvor de fleste av oss er privilegerte og lever et veldig beskyttet liv. Jeg kan ligge våken om natta og tenke på lidende mennesker jeg har lest om i avisa. Det bør være en selvfølge at vi skal ta imot mennesker som flykter fra krig og elendighet, og etter min mening bør vi ta imot langt flere. Nå må regjeringen ta tak i integreringen og gjøre jobben, så de som kommer kan få en trygg framtid i Norge. Så må nordmenn flest lære seg å bli mer tolerante!
– Interessert i politikk?
– Ikke så veldig, men jeg følger jo med og stemte Høyre sist valg, kanskje mest fordi foreldrene mine gjør det, men jeg liker Erna, hun virker som ei folkelig og sterk dame.
Skiforbundet betaler alle kostnadene til Løseth under sesongen, og hun har inntekter fra skimerket hun kjører på. I tillegg til pengepremier.
En seier her i Flachau ville gitt henne rundt sju hundre tusen kroner i sveitserfranc, femteplass ga henne bare noen få titusen. Til sammen denne sesongen har hun tjent i underkant av en million kroner i premiepenger, ifølge det internasjonale skiforbundets egne hjemmesider, og det er vanlig at skimerket betaler omtrent tilsvarende.
Hun aner ikke hva hun tjener, sier hun, pengene går direkte inn på et løperfond som administreres av skiforbundet.
– De beste tjener sikkert mange, mange millioner vil jeg tro, men jeg har ikke regnet på det der, det ville ikke gått bra om jeg fokuserte på pengene. Ja, livet dreier seg mye om penger, du jobber for å overleve, men er det egentlig det livet handler om?
– Tja, hva handler det om?
– Jeg er heldig som kan drive med det jeg elsker og samtidig tjene penger på det, men det viktigste for meg er familien og de nærmeste rundt meg. Vi er åtte venninner som har holdt sammen siden vi gikk på skolen, og selv om jeg ikke er den beste til å holde kontakten, betyr de mye for meg. Jeg har behov for denne trygg-heten opp i all denne sære livsstilen vi har som toppidrettsutøvere.
Hun sier hun ser storheten i naturen. Det vakre Nordvestlandet, fjorder og fjell, og over alt denne naturen. Hun er ikke kristen, sier hun, men hun tror på noe mer. Noe må det være.
– Vi ville konfirmere oss i kirka alle søsknene, men vi trente så mye at vi ikke hadde mulighet til å dukke opp på alle timene. Da sa kirka nei, det ble et helvetes leven, og det endte med at vi konfirmerte oss borgerlig. Jeg vil ikke kalle meg personlig kristen, men jeg vil gifte meg i kirka.
Gutta er ledestjerner
Samtidig som Løseth kjemper om å komme på pallen i verdenscupen, dominerer de norske alpingutta sporten. Det er utrolig motiverende, sier hun, og kvinnelandslaget har i mange år nytt godt av sponsorinntekter som herrelands-laget har sørget for gjennom å være så gode.
– Det de gjør er bare så sjukt, jeg tror ikke folk hjemme helt forstår hvor stort dette er. Vi er sammen med gutta på samlinger før og etter sesongen, og vi kan når som helst kontakte dem for å få gode råd. De har skapt en vinnerkultur som smitter over på oss. Snart kommer det nye jenter opp, vi har noen seksten-syttenåringer som er blant de beste i verden.
– Hva gjør du når skikarrieren er over?
– Jeg har et godt samarbeid med det norske klesmerke Maggy, og ser for meg å gå inn i klesindustrien. Ellers leser jeg alt jeg kommer over av bøker om mental trening og tenkte en stund på å studere psykologi, men det får i så fall komme senere. Mange trodde jeg var utgått på dato i denne sporten, men jeg ser på meg selv som en god flaske vin. Jeg er 26 og kan holde det gående til jeg er 33–34. Jeg har fått en ny sjanse, og den skal jeg utnytte.
Så vil hun reise mer, sier hun, se mer enn bare skisteder. Hun har lest Shantaram av Gregory David Roberts, en heroinmisbruker som ble dømt til 19 års fengsel og rømte til Bombay. Hun vil til India. Men ikke nå. Nå er målet å kjøre fort på ski.
– Men det er feil å tenke at du skal bli best i verden, den smellen har jeg gått på før. Jobben min er å kjøre fortest mulig og hele tiden forbedre meg teknisk, fysisk og mentalt. Ikke tenke resultat. Men målet er jo at jeg skal se meg selv i ordentlig god form under OL i 2018.
Så sier hun at hun er dødssulten. Og at det er lunsj. Og senere er det trening, og enda mer trening. Og ute i lobbyen sitter en eldre østerriker med ei papplate.
Som venter på å få autografene til de norske alpinjentene.