Som da jeg en kveld hadde satt meg ned i den nye, lyse, sofaen vår med et glass rødvin. Jeg rakk så vidt å tenke at sofaen har da jammen holdt seg fin den, til tross for ublide møter med valpetenner og valpeklør. Så skjer det.
Som en Ferrari uten bremser fyker vår firbeinte tenåring rundt i stua før han bykser rett opp i fanget mitt så vinglasset spretter ut av hånden min. Det røde, våte innholdet brer seg utover alt i umiddelbar nærhet, det vil si både sofa og hund. Etter et par sekunder med gloser som neppe bør gjengis her, brøt jeg ut i latter da jeg kikket bort på en forfjamset og blaut engelsk setter, full av mørkerøde flekker. Det var visst ikke så lurt det der. Sofaen så ut som alt annet enn sandfarget, dansk design. Hunden lignet plutselig mer på en dalmatiner, enn en fuglehund. Og mens Theo på hundevis satte i gang med å vaske seg selv, slo det meg at det gamle salt-trikset kanskje kunne redde sofaen fra varige men.
Salt, zalo, flekkfjerner, tekstilrens, jeg forsøkte virkelig alt. Men du trenger ikke gå til Specsavers for å se at sofaen vår har fått noen mørke, svakt vinrøde flekker her og der. Nysofaen er ikke ny lenger, den er innviet, tatt i bruk og sølt på. Trusselnivået mot tilgrising av ny, dyr sofa er betydelig redusert. For nå er det gjort, og den første flekken er alltid verst.
Vår pelskledde tenåring har hatt sin alkoholdebut, i dobbel forstand. I tillegg til å sette en brå stopper for mammans kontemplative øyeblikk med burgunder fra boks, slurpet han i seg det han kom over av rødvinsøl på gulvet.
Det gikk da bra det også. Små, hverdagslige hendelser, av mer og mindre irriterende art, gjør som regel det.
