Det er et av funnene Heidi Stavrum har gjort i sin doktorgrad på danseband, «Danseglede og hverdagsliv», skriver Bergens Tidende.

Danseband har et stort og entusiastisk publikum. Og musikerne møter krav som kan skille seg fra andre sjangre.

- Det er ikke nok å lage god og dansbar musikk. Det forventes også at de har tett og god kontakt med publikum også når de ikke står på scenen. De skal gjerne beundres mens de spiller, men etterpå skal de være «folkelige» og «vanlige» - til å snakke med, forteller Heidi Stavrum.

- Det forventes at de opptrer i tråd med feltets verdier og er tilgjengelige. Det nytter ikke med stjernenykker.

En utgruppe

Stavrum er forsker ved Telemarksforskning i Bø. Da hun og kollegene intervjuet dansebandmusikere i en annen sammenheng, oppdaget Stavrum at dette var et stort miljø som ingen hadde forsket på. Dansebandfeltet har egne medier, plateselskap, artister, festivaler og andre arrangement - og et stort og dedikert publikum. Dette ville hun finne ut mer om.

- Hvordan har du arbeidet med å samle stoff til avhandlingen?

- Jeg har vært på et bredt spekter av arrangement, dansegallaer, dansecruise med Kielfergen, festivaler, dansekurs, campingplasser og nachspiel. Jeg har gjort mange intervjuer og gått gjennom masse tekster, blant annet reportasjer og anmeldelser i dansemagasin. Det er en egen verden. Og de har et stort og svært dedikert publikum.

- Dansebandfolket skjerper altså identiteten sin med å ta avstand fra mer eller mindre fiktive fiender?

- Til en viss grad. De føler seg ekskluderte, men samtidig er de nøye på å formidle at de ikke bryr seg om det, forteller forskeren.

- De dyrker den gjensidige gleden over å treffes i stedet. Det er tosidig. Innenfor kulturfeltets hierarki og struktur er de en utgruppe. De smale uttrykkene i kulturfeltets sentrum blir ansett som viktige i norsk kulturpolitikk og innen media. Dansebandkulturen er langt herfra. Den lever i idrettshaller og på provisoriske scener, gjerne i periferien. Og der lever den godt, mener Stavrum.

«Ståere og dansere»

- Hva ligger i tittelen på avhandlingen, «Danseglede og hverdagsliv»?

- Dette har med verdier å gjøre. Danseband handler mye om glede, om det sosiale og begeistring. Her drives det ikke med kritiske diskusjoner. Å kose seg er viktigst.

Men også innad i dansemiljøet finnes det ulike grupperinger.

- Publikum er todelt. Den ene gruppen er danserne. Der opptatt av kvaliteten på dansegulvet, av at det er god nok plass og av fasilitetene ellers. De har et tydelig bruksfokus på musikken. Den er god hvis den får folk ut på gulvet. Den andre gruppen, som vi kan kalle «ståerne», er mer opptatt av tekstene; at musikken speiler hverdagslivet, at de kjenner seg igjen, at de føler fellesskap med musikken, forteller Stavrum.

- Det oppstår av og til motsetninger mellom ståerne og danserne, spesielt er det irriterende for danserne hvis så mange står foran scenen at det blir for trangt å danse.

Countrykrasj

Ikke overraskende mistror dansebandfolket finkulturen. Mer overraskende er det kanskje at mange tar avstand fra countryfolket også, finner Heidi Stavrum i sin doktorgrad.

- Dansebandfolket ser på deg selv som mer anstendige og ordentlige. Og det er et faktum at mange av danserne bare drikker vann når de samles. Mange blant dansebandfolket gir uttrykk for at «countrybevegelsen» er preget av fyll og rølp.

- Men rent musikalsk har de to retningene en del felles?

- Ja. Og derfor har country en positiv valør, rent musikalsk. Og det finnes band som kan spille på begge typer festivaler. En annen konfliktlinje handler om svenske danseband. Noen ser på dem som litt for glatte, for svensktoppaktige.

Det enkle liv

- Hva skal til for at en dansebandtekst skal slå an?

- Tekstene må ta opp i seg verdiene i feltet. De roser det enkle livet, kjærligheten, det alminnelige. Og det skal gjerne være litt humor med. Og naturligvis er brodden mot «det fine» med. Et godt eksempel kan være Anne Nørdstis tekst «Harry:

«Jeg kjører traktor, jeg danser swing

Ser du ned på meg gjør det slettes ingenting«

- Hvordan var det å møte dette miljøet som forsker?

- Det er noen sterke verdier i miljøet. De har en generell skepsis til «forståsegpåere» og «viktigperer», forskere kan kanskje havne i slike kategorier. Men jeg vil understreke at de var positive til å bli forsket på, og de tok godt imot meg, så lenge jeg ikke fremsto som en bedreviter eller var nedlatende. Det hjalp nok at jeg var trønder og bygdejente. Det ga en viss troverdighet, de regnet med at jeg burde skjønne litt, sier Stavrum.

Sterkest i distriktene

Danseband står sterkest i bygdestrøkene på Østlandet, deretter Trøndelag og Vestlandet og i noen grad Nord-Norge. Noe storbyfenomen er det definitivt ikke.

- Det er kanskje ikke så mange akademikere i miljøet?

- Det har jeg ingen statistikk over. Men jeg har inntrykk av at de er forholdsvis sjeldne. Idealet er å være «vanlige folk». «Mannen i gaten» eller «Ola Nordmann» er en hedersbetegnelse. Kultureliten og disse kulturjournalistene, spesielt i Oslo, har ingen høy stjerne.