«Jeg har et teppe i tusen farger» er en utgivelse som ikke likner på noe hun har skrevet før. Aldri tidligere har Ragde skrevet så åpent om sitt eget liv og sin egen familie.

Hovedpersonen er Birte, Anne B. Ragdes egen mor, som ble født i Danmark og døde på Furuset sykehjem 81 år senere, i 2012. Boka viser at hun levde et svært fargerikt liv.

- Alle som står meg nær, har lest manuskriptet i sommer, og reaksjonene er bare positive, sier forfatteren, som selv er bokas jeg-person.

Kanskje er det derfor hun ikke ser ut til å være plaget av nerver når vi møter henne hjemme i Ila. Hun har dessuten fartstid som forfatter siden slutten av 80-tallet og har vært med på det meste.

Kanskje litt privat

- Jeg er ikke redd for noe lenger. Dessuten: Hva er det som kan skje? Denne boka er personlig, ikke privat. Eller kanskje litt privat. Det får leserne avgjøre, sier hun.

- Er dette egentlig en roman når du så utilslørt forteller om faktiske personer og faktiske hendelser?

- Alt som står i boka er sant, men det er likevel en roman, på grunn av hva jeg har valgt å ta med og hva jeg har valgt å utelate. Episoden da mor og jeg fløy helikopter i Afrika og vi passerte en flokk flamingoer under oss, kunne jeg for eksempel ikke ta med. Det ville blitt for mye. Det samme med historien om da mamma tok seg til Santiago de Compostela i rullator og brukte fjorten dager på turen. Det er mye som skjer i virkeligheten som man ikke kan skrive i en roman. Det ville ikke virket troverdig. Jeg har dessuten endret enkelte navn for å skape litt avstand.

Ikke helt Knausgård

- Ikke helt Knausgård, med andre ord?

- Jeg har ikke tenkt på ham i det hele tatt da jeg skrev, og jeg synes heller ikke dette har noe å gjøre med den selvbiografiske trenden i norsk litteratur. Men Knausgårds måte å skrive på har nok vært frigjørende for meg og mange andre forfattere.

Anne B. Ragde legger ikke skjul på stort i boka med tittelen «Jeg har et teppe i tusen farger». Hun skildrer en oppvekst i meget trange kår, en mor med en eventyrlig livshistorie som endte i store smerter på et sykehjem i Oslo.

Forfatteren har flere ganger sagt til mediene at hun mener moren ble utsatt for elendig behandling. Hun legger ikke fingrene imellom i romanen heller.

Skrev for å overleve

- Jeg og søsteren min kjempet mot et system der ingen har ansvar. Det var som å banke på en stålvegg. Vi er ressurssterke mennesker begge to, men det hjalp ikke, uansett hva vi gjorde. Det ble bare verre, og jeg er ganske sikker på at den negative utviklingen i helsevesenet vil fortsette, uansett hvem som sitter i regjering. Så det er bare å begynne å spare til sin egen alderdom. Midt oppi denne situasjonen holdt jeg selv på å bryte sammen. Da fikk jeg heldigvis ideen om å skrive bok om mamma. Jeg skrev for å overleve. Men dette er ikke ei bok om at mamma ligger på sykehjem. Den handler om livet hennes. Jeg viser at hun var et individ, selv om hun ikke ble behandlet slik på sykehjemmet.

I romanen beskriver Ragde at hun var på vei hjem fra butikken i Ila da hun plutselig fikk ideen. Hun gikk langs gata og ropte høyt «ja» av lettelse over å kunne gi stoffet en litterær form. Dette skjedde i god tid før moren døde, og de to diskuterte flere ganger hvordan boka burde komponeres. Hennes mor hadde en voldsom litterær interesse.

Aldri ensom med bøker

- Hun pleide å si at du er aldri ensom så lenge du har bøker. Når mamma våknet om morgenen, var det første hun tenkte; «hvilken bok leser jeg nå? Å ja, det er den.» Dermed var det bare å lage kaffe og begynne å lese. Slik har jeg det også. For meg er det helt ubegripelig at det finnes folk som aldri leser bøker.

Hennes mor leste så mye at hun ble et vandrende leksikon både innenfor geografi og historie. Hver gang datteren trengte en opplysning, ringte hun mor først. Det var kjappere enn Google.

- Det var helt umulig å spille Trivial Pursuit med henne, forteller Ragde. I boka forteller hun også om morens store reiseiver. Allerede i ungdommen, på 1950-tallet, var hun på en flere uker lang haiketur gjennom Europa til Istanbul. Hun reiste hele livet, og på sine eldre dager, selv om det var skrint med penger, fant hun ut at hun måtte til Roma.

Hamsterungenes hjerteslag

Da hun mye senere insisterte på å reise med Anne til Wien, selv om hun slett ikke var i form, ble det mindre hyggelig. Der ble hun alvorlig syk og måtte legges inn på østerriksk sykehus. Det ble begynnelsen på slutten.

«Jeg har et teppe i tusen farger» inneholder også grundige skildringer av Anne B. Ragdes oppvekst. Etter at familien i datterens første leveår bodde ved Jonsvannet, flyttet de tidlig på 1960-tallet inn i en treroms leilighet i et borettslag i Sigurd Jorsalfars vei.

Annes far var fotograflærling og tjente dessuten penger på å ta flyfoto av midtnorske bondegårder. Datteren frydet seg når hun fikk være med ham opp i det skranglete småflyet som assistent. Seks år gammel fikk hun dessuten en hamster.

- Hamsteren fikk en rekke unger, og det var en utrolig opplevelse å ligge syk med meslinger med alle disse ungene rundt halsen. Jeg kjente de ulike hjerteslagene til hvert enkelt lille dyr, sier Anne B. Ragde.

Kø på sosialkontoret

- Du skildrer mange helt konkrete barndomsopplevelser i boka. Skjedde alt på den måten du beskriver det?

- Ja. Jeg har klisterhjerne når det gjelder slikt. Når jeg kommer i skrivetranse, blir det som skjedde helt tydelig for meg.

Idyllen slo sprekker etter hvert. Ekteskapet endte i skilsmisse, Annes far flyttet, og hennes mor fikk store økonomiske problemer.

- Vi fikk god hjelp av en omsorgsfull nabo, fru Wold, men etter hvert måtte mamma gå på sosialen. En gang hver uke sto hun i lang kø på sosialkontoret, som lå i bygningen der Danske Bank holder til nå. Fra sosialkontor til bank, det sier noe om utviklingen disse tiårene, sier Anne B. Ragde.

Leide ut soverommene

Norge var ikke et rikt land på 1960-tallet. Da mannen i huset forsvant, ble økonomien etter hvert så dårlig at de måtte leie ut begge soverommene som hybler. Mor og to døtre sov på stua. Birte mistet tiltakslysten i en lang periode. Lille Anne, åtte år gammel og med en lillesøster som også måtte passes på, overtok styringen.

- Fra jeg var åtte år hadde jeg ingen barndom. Barn skal leve uten bekymringer, men jeg hadde en jobb å gjøre. Det eneste unntaket var de to månedene hver sommer da jeg var hos farmor i Hardanger. Men også der tjente jeg noen penger som jeg tok med hjem.

- Din mor spør deg i boken om denne type oppvekst har vært en fordel for deg som forfatter?

- Det har den. Bakgrunnen min har tvunget meg til å tenke, og jeg ble tidlig vant til å jobbe. Jeg tror ikke man blir forfatter hvis man bare opplever solskinn. Da har man ikke mye interessant å skrive om.