Denne uken presenterte handelsnæringen sine anslag og analyser for julehandelen. For første gang vil hver nordmann, stor og liten, i gjennomsnitt handle for over 10000 kroner i desember. Det er en økning som er dobbelt så høy som prisstigningen. Vi har derfor ikke den å skylde på. Vi rett og slett kjøper enda mer enn for ett år siden, som igjen var en økning fra året før, og så videre ...

I julehandelen skiller det 2500 kroner i desember-handelen, fra Østfold på bunn med 8800 kroner per innbygger, til Oslo på topp med 11300 kroner, ifølge tall fra bransjeorganisasjonen Virke. Også i Trøndelag er det en viss forskjell. Sørtrønderne er på tredjeplass med 10750 kroner i gjennomsnittlig julehandel, mens nordtrønderne nøyer seg med en tusenlapp mindre, 9750 kroner på hver snute. Svenskehandel og handelslekkasje til de største byene er forklaring på noe av forskjellen.

Østfold, Trøndelag eller Oslo, det er uansett langt mellom dem som har falt utenfor den norske rikdommen. Velstanden gir seg mange utslag, også noen pussige, som at husholdninger og kommuner er blitt mer gjeldsslaver i de årene økonomien har gått på høygir. I perioder med høy sysselsetting og reallønnsvekst skal «egentlig» gjeldsgraden gå ned. Hvis vi holder oss til varehandelen, er rikdommen blant annet synlig i fremveksten av kjedebutikker som selger, for å si det diplomatisk, alt mulig. Denne uken åpnet en ny svensk billigkjede i Trondheim, godt timet for å kvarte en del av nordmenns romslige julebudsjett. Clas Ohlson, Jula, Rusta, Ikea og andre svenske butikkjeder sørger for at penger drysser over broderfolket i øst.

Her er det som skjer: Vi er mange som tjener godt, og vi har lavere utgifter enn før, les billig å låne penger. Vi tar med en god slump av husholdningens overskudd til en butikk, drar kortet og tar med en vare eller ti. En typisk vare er masseprodusert i Asia, hentet hit, markedsført og solgt av en kjedebutikk. Alle er fornøyde. Vareproduksjonen gir arbeid i et land som har et bruttonasjonalprodukt per innbyggere som er en brøkdel av vårt her hjemme, transportnæringen får oppdrag, mange får inntekter ved å selge varen, mens vi som forbrukere får dekket et behov når vi kjøper varen.

I utgangspunktet er dette et klassisk eksempel på en type arbeidsdeling som har skapt velstandsøkning over hele verden. Men, her er det mange «men», og minst ett av dem berører oss som forbrukere: Mange av varene vi kjøper har vi strengt tatt ikke behov for. Vi har mange av dem fra før, de går i stykker etter kort tid, eller de dekker et slags kvasi-behov. Vi innbiller oss at vi trenger enda en jakke, ting til kjøkkenet, et leketøy, eller hva det nå er. Varen er tilgjengelig, fristende, billig og vi har råd til å kjøpe den. Derfor shopper vi, ikke fordi vi har et reelt behov som skal dekkes.

Når varer fylles i bagasjerom utenfor norske kjøpesenter i disse dager, er handelen drevet av en type markedsøkonomi som har sprengt grensene for det som ligger til grunn for klassisk samfunnsøkonomisk tenkning om å tilfredsstille behov.

Hva er det med oss? Vi fyller loft, kjellere, skap og hyller med stadig nye ting som kommer fra en velsmurt verdikjede, fra en fabrikk i Kina, til en kjeller i Trondheim. Er det rett og slett en uunngåelig konsekvens av høy sysselsetting, oljerikdom og lavt rentenivå at det blir slik?

Reiser, konserter, kinobilletter, tjenester og hjemmelaget syltetøy er fine alternative gaver, men i økonomiske størrelser er de knapt målbare. Handelsstatistikken viser at det fortsatt er harde og myke pakker som gjelder.

Batteridrevet såpepumpe, magnetisk skohorn, tredemølle for barn, lilla juletrær og enda flere pledd og puter. Trenger vi det? Nei. Bør vi av hensyn til miljø og klima kjøpe det? Nei, nei. Kjøper vi det likevel? Ja. Vi kan kalle det julehandel, hverdagshandel eller velstandsutslett. Uansett hvilken merkelapp vi setter på nordmenns rikdom, er det selvvalgt og utslag av at vi har mer penger enn vi greier å ta hånd om.

Jeg bekjenner meg til den liberale markedsøkonomi. Både politisk og økonomisk er det best slik. Men noen ganger hadde det vært fristende med små doser kommunisme, en aldri så liten marxistisk regulering av markedskrefter på ville veier.