Muligens er det en tilsnikelse av Graham Gouldman å presentere dette som 10cc, i og med at han er den eneste av de fire likeverdige originalmedlemmene på scenen. Men Gouldman har musikere med som har opp til 36 års erfaring i 10CC - og selv er han ingen hvem som helst. Han hadde en rik karriere som låtskriver før suksessen med bandet. Som forrrett på showet fikk vi noen høydepunkter fra Gouldmans låtskrivergjerning. To nye sanger, men mest gamle kjenninger:
«Heart Full Of Soul» og «For Your Love» (hits for Yardbirds), «Bus Stop» og «Look Through Any Window» (hits for Hollies) og «No Milk Today» innebar skyhøy mimrefaktor, men satte også en like høy musikalsk standard. Med sobre virkemidler og klokkeklar harmonisang viste Gouldman, gitarist Rick Fenn, altmuligmann Mick Wilson og keyboardvikar Adam Wakeman (sønn av Rick!) allerede fra start av at de ville gi publikum musikalsk valuta for pengene.
I hovedkonserten ble kvartetten forsterket med trommis Paul Burgess og det var duket for et sett som stort sett besto av de største hitene til et av 70-tallets mest populære band.
«Donna», det store høydepunktet «I'm Not In Love», «Life Is A Minestrone», «The Dean And I», «Wall Street Shuffle» osv. Klassikerne kom på rekke og rad. De ble upåklagelig fremført, og den dyktige vokalisten Mick Wilson dekket på imponerende vis over at hovedvokalistene i 10cc ikke lenger er representert. En kunne knapt høre forskjell fra originalene.
Gouldman er en seriøs kar, billige publikumsfrierier er langt fra hans natur. Låtene er intelligente både på tekst- og arrangementsiden, men av til nesten for intrikate for sitt eget beste. Musikerne måtte sannelig konsentrere seg. Ikke sjelden gikk det utover energien. Herlig da med superfengende og musikalsk ujålete høydepunkt som «Dreadlock Holiday» og siste ekstranummer «Rubber Bullets».
Men for all del: Dette var pophistorie servert på elegant og inderlig vis av et lag med respekt for både låtene og et publikum som elsker dem.