Institusjonen Ida bodde på i Øygarden ble drevet av selskapet Lyderhorn Barnevern. Dette selskapet ble overtatt av Aleris Omsorg region vest én måned etter brannen 4. juni 2014. Allerede før overtakelsen involverte regiondirektør Thomas Høiseth, som er psykolog, seg i oppfølgingen av institusjonens ansatte. Mens institusjonen ble rehabilitert besluttet Aleris å si opp leieavtalen med huseieren. Årsaken var at institusjonens beliggenhet ikke ble ansett som god nok. Den lå 50 minutters kjøring fra Bergen. Ved situasjoner hvor institusjonen trengte bistand, var avstanden til andre institusjoner og selskapets administrasjon for stor. Institusjonen ble derfor avviklet, og har ikke vært i bruk etter brannen Ida satte på.

Les første kaptittel om Ida her

Aleris ble ikke kontaktet av fylkesmannen etter brannen. Fordi den skjedde før selskapet overtok Lyderhorn og dets ansatte har heller ikke Aleris funnet det naturlig å evaluere nærmere hva som skjedde og hvorfor. Det siste dokumentet i saken er dermed sluttrapporten om Ida, skrevet av den nå nedlagte institusjonens ledelse og ansatte.

Aftenbladet la fram kritikken av institusjonen for regiondirektøren i Aleris. Barnevernsjefen og saksbehandleren i Karmøy kommune har uttalt seg kritisk om hvordan institusjonen ivaretok Ida. En politibetjent ved det lokale lensmannskontoret skrev en bekymringsmelding der han hevdet at Ida ble behandlet nedlatende og respektløst av de ansatte ved institusjonen. Kritikken er også blitt fremmet i retten.

Har ikke hørt kritikken

- Jeg har ikke hørt denne kritikken før, sier regiondirektør Thomas Høiseth.

- Det er derfor vanskelig for meg å besvare den på en fornuftig måte. For det første var jeg ikke tilstede i rettssaken hvor kritikk ble fremmet. For det andre overtok vi ansvaret for institusjonen først én måned etter brannen.

- Men kritikken understreker et viktig generelt poeng, sier Høiseth.

- Det er viktig at både barnevernstjenesten og andre instanser som er involvert i arbeidet med et barn samarbeider tett. De bør ha hyppige samarbeidsmøter for å gjøre nødvendige justeringer på et tidlig tidspunkt. Slik kan man unngå at dårlig praksis får utvikle seg.

- Barnevernstjenesten har et høyt arbeidspress. I det øyeblikket et barn er plassert eller noen har tatt ansvar for saken, går arbeidsintensiteten erfaringsvis noe ned. Barnevernet har gjerne fem andre saker som står i kø, og går videre på dem. Det kan kanskje høres ut som kritikk av barnevernstjenesten. Men det handler mest om at barnevernet mangler kapasitet til å følge opp. Og det er deres plikt å følge opp.

- Vi må strekke oss

- Jeg er altså opptatt av at institusjonen og barnevernet opprettholder kontakten og samarbeider tett etter at barnet er plassert. Dette diskuterer vi ofte hos oss. Barnevernstjenesten og institusjonen må strekke seg etter hverandre for å opprettholde samarbeidet om en vanskelig oppgave. Hvis ikke kan man miste av syne retningen man var blitt enige om. Hvis man havner på feil kurs, er det viktig at begge parter ser dette tidlig, tar et krafttak og justerer kursen. Skal vi hjelpe disse barna best mulig, må vi samarbeide tett.

- Dette problemet har både politiske og administrative sider. For meg er det klart at barnevernstjenesten har for lite ressurser. Barnevernsarbeiderne jobber det remmer og tøy holder. Men kapasiteten er ikke god nok, sier Thomas Høiseth, regiondirektør i Aleris Omsorg, region vest.