Undertegnede har vært med på mange kleine stående ovasjoner på premierekvelder. At publikum reiser seg og klapper er i ni av it tilfeller bare en konvensjon, ikke en reell tilbakemelding på hva de har opplevd fra scenen. Etter premieren på «Spamalot» torsdag kveld var stemningen elektrisk.
Det er ikke det minste rart, for musikalen om Kong Arthur og hans ridderes jakt på den hellige gral er et eventyr. Det peises på med kokosnøtt-ryttere, morderkaniner, trønderske riddere som sier ni og elsker prydbusker, den sorte ridder som aldri innrømmer nederlag selv om armer og bein er kuttet av - alle etablere favoritter fra en klassisk film.
Det er en god bearbeiding av filmen, et gjennomarbeidet manus som er overraskende bra oversatt, gode sanger, gode sangere, god teknisk produksjon, fiffige spesialeffekter, bra skuespillere og regi - og et helhjertet trykk fra alle involverte.
«Spamalot» er en parodi på en musikal som like fullt utnytter sjangeren til fulle. Du får minst like store doser glamor, dans og sang her som i hvilken som helst musikal, og det meste av det bedre tenkt og bedre fremført. Samtidig er satiren dyp og aldri langt unna, overfor sjangeren, overfor samtid, overfor politiske strukturer. Harselasen er elegant og blir fremført med vidd.
Kong Arthur er den sentrale personen, men er langt unna at det er den mest interessante rollen. Atle Antonsen er en nødvendighet, men ikke den en vil huske fra denne oppsetningen. Det er heller ikke ridderne Espen Beranek Holm, Håvard Bakke og Trond Espen Seim, selv om de gjør sine ting bra. Anders Baasmo Christiansen som den ikke så veldig modige Sir Robin er et lite eventyr. Reidun Sæter har den nyskrevne rollen som damen i sjøen. Hennes blanding av radbrekking av klisjeer og fantastisk sangprakt er en av oppsetningens store opplevelser. Svenske Kim Sulocki er uovertruffen som Arthurs tjener og «hest» Patsy. Rollen kan knapt gjøres bedre.
Men det er Trond Fusa Aurvåg som er den store stjernen, hans mange små roller i «Spamalot» vil innebære et større gjennombrudd for en av våre store komikere. Aurvåg er stor i mange roller gjennom hele forestillingen, som trollet Tim, som feminin prins, som fattiglus som ikke er helt død ennå - og som en av de blide fransk ridder som spytter ut frodige gloser.
Undertegnede er blant dem som kanskje er offer for i overkant nesegrus beundring for Monty Python. Men nettopp derfor var jeg også nesten i overkant skeptisk til denne musikalversjonen. Skepsisen ble grundig gjort til skamme. «Spamalot» overgår i enkelte tilfeller originalen, og den inneholder øyeblikk - spesielt med Trond Fusa Aurvåg som vil bli stående som norske humorklassikere.
Ikke alt er like bra. Det er i overkant mange glamorøse dansetablåer, og det er nyskrevne ting - som for eksempel sangen om at en ikke kan lage musikal uten jøder - som fremstår som unødvendige parenteser.
Men som helhet er dette godt i overkant av jeg trodde musikalsjangeren kunne romme av intelligens, uærbødighet og fengende melodier.
