Historien mangler ikke eksempler på at det blir skummelt når idealisten får makt. Veien fra idealist til tyrann er ikke lang.
I Arne Lygres «Dager under», som hadde Norges-premiere på studioscenen lørdag, går det ganske ille med de fire personene Eier, Kvinne, Jente og Gutt. Men det starter altså bra. Eier (Herbert Nordrum) driver en privat, og temmelig uoffisiell, rehabiliteringsanstalt. Han finner mennesker i ferd med å gå til grunne, kidnapper dem fra gata, og holder dem innesperret til de er sterke nok til å møte verden igjen. Han lykkes med noen, blir overivrig, og det går virkelig ille både med ham og hans prosjekt.
«Det lukkede roms mysterium» er ikke bare et begrep innenfor krimlitteraturen, men også i det moderne psykologiske dramaet, som hos Ibsen – og ikke minst tette, eksistensielle dramaer som hos Jean-Paul Sartre. «Dager under» kan gi assosiasjoner til sistnevntes «Bak lukkede dører», selv om de fire som Lygre plasserer i et innelåst fellesskap slipper uendelighetens perspektiv.
Scenen er naken, bortsett fra en platespiller og et knippe vinylalbum på gulvet. Musikk fra blant andre The Smiths, Lana Del Ray og Bach gir bakgrunnsstemning. En kasse med to store speil blir rullet inn, både selve kassen og speilene blir sentrale elementer i scenebildet.
Utgangspunktet for «Dager under» er realistisk. Men grep fra både forfatter og instruktør sprenger den realistiske rammen. Tre av fire skuespillere fremstiller personer av «motsatt kjønn». Sceneanvisningene blir formidlet verbalt, og blandes sammen med replikkene. Forestillingen rommer også flere andre fiffige meta-elementer. Det humoristiske, pussige, ufarlige, infiltrerer den grunnleggende eksistensielle pessimismen. Stykket kunne nok bli oppført uten disse bevisst fremmedgjørende elementene, og blitt mer konkret, mer tydelig. «Dager under» ville både vunnet og tapt på det.
Bare én rolle blir mer enn en figur slik stykket spilles. Espen Klouman Høiner fremstiller Kvinnen, Eiers ene virkelig vellykkede prosjekt, med en stillfaren tilstedeværenhet. Kvinnen har funnet sin plass, og er hengiven på grensen til det selvutslettende.
«Kvinnen» blir det ene virkelig hjerteskjærende og konkrete elementet i en forestilling som ellers står som en fabulerende lek i et truende, mørkt landskap.
Gjengen bak oppsetningen av «Dager under» sto tidligere i høst bak «Moby Dick», som var et forunderlig og skrudd bekjentskap. Personlig har jeg enda større sansen for «Dager under». Til sammen utgjør de to oppsetningene en snurrig liten alternativverden til Trøndelag Teaters hovedfokus på familieforestillinger, musikaler og Ibsen. Vi må vel tilbake til Teaterloftets glansdager for å finne et så tydelig tilbud til de få innenfor institusjonens rammer.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL