Jeg er enig med teatersjef Kristian Seltun: Hvorfor skal vi sammenligne oss med Bergen i kulturdebatten?
Bergenserne er bedre stilt enn oss når det gjelder visningsrom for samtidskunst, og en egnet scene for rockens virkelige storheter.
Hva så? Hvorfor skal vi være like? Det hadde ikke vært like artig å reise til Festspillene i Bergen om de også ble arrangert i Trondheim. Eller gått på utstilling der om det var de samme kunstnernes bilder som hang der som her.
Etter å ha fulgt med på kulturdebatten i herværende avis den siste tiden, kan en bli forledet til å tro at det er mer enn kunsthall og rockescene som mangler her i byen. Ja, at vi trøndere sliter oss frem i et magert kulturlandskap.
Her følger en liste over kulturopplevelser jeg pleier å unne meg på hjemlige trakter i sommermånedene, og som bidrar til vårt nærmiljøs kulturelle særpreg.
Jeg starter i Trondheim og på Ringve der man nylig inviterte til samling i rykende ferske og tidsriktige lokaler. Tidsriktig på den måten at det er bygget velfungerende nye rom til å vise frem de tilårskomne instrumenter og slikt museet med rette er stolt av. Årets Sommersang er allerede i gang, mens parken på Ringve fortsatt er en botanisk opplevelse i stadig vekst.
Når gjester utenbys fra banker på min dør, er veien alltid kort til Kunstindustrimuseet. Hvorfor? Hannah Ryggen selvsagt. Vevkunstens dronning gjør alltid solid inntrykk. Og på meg også, selv om jeg nærmest har vokst opp med teppene hennes. Denne sommerens høydepunkt i det staselige bygget i Munkegata blir utvilsomt den internasjonale sølvtriennalen som har lokket til seg det ypperste av sølvsmeder fra fjern og nær.
Sverresborg Folkemuseum har også masse å by på inne som ute, mens Rockheim seiler stødig videre under sin urbane fane. Munkholmen er dessuten et fint sted å besøke om det er sommer og teater med BUL. For ikke å glemme badestranda i Korsvika der det er duket for et nytt møte med utespelet om Håkon og Kark, hvor det historiske bakteppet er sagatiden med danskekonger i kamp mot ladejarler.
Pstereo har etablert seg som en betydelig festival for rockerne, og når lysene på Marinen er slukket for kvelden, fortsetter festivalen innendørs på de forskjellige klubbscenene. Det hadde selvsagt vært artig å se Mick Jagger i fullt firsprang på Kristiansten Festning, men inntil det skjer, er vår lokale internasjonale storhet Motorpsycho og indierockstjernene Half Moon Run solid nok for meg denne Pstereo-sommeren.
Bakklandsdager og Iladager og en masse andre dager både her og der i byen med katedralen, byr på nærkulturelle opplevelser av et helt annet slag enn de Olavsfestdagene inviterer til. Begge deler er like viktige i en by som vil presentere seg som en stolt bærer av kulturelle tradisjoner.
Olavsfestdagene har blitt kritisert for å mangle store internasjonale artister eller begivenheter, som kan sette festivalen på det nasjonale mediekartet. For meg er festivalen viktig på flere plan. Den understreker vår sentrale plass i den kristne historien, samtidig som den binder tidsepoker sammen. I år har jeg festet meg ved to programposter; korsang og en samtale i Nidarosdomen med Per Fugelli, Jon Michelet og Per Arne Dahl. Dessuten skal jeg på Elvis Costello-konserten.
Så setter jeg kursen nordover og til Spelet om Heilag Olav, som er noe av det flotteste jeg vet å oppleve sommerstid. I år skal forestillingen spilles rundt midnattstimen, et spennende grep tatt av regissør Marit Moum Aune. Forleden hørte jeg Paul Okkenhaugs åpningsmusikk på radioen og det skulle ikke mer til før jeg begynte å glede meg igjen. I sommer blir det fire nattforestillinger muliggjort av de 700 jentene og guttene, kvinnene og mennene som er involvert i og omkring forestillingen som viser Olav Haraldssons fall på Stiklestad. Her snakker vi om Nordens største og eldste friluftsteater, innherredsbyggen har holdt det gående siden 1954, som stadig utvikles fra sommer til sommer.
Litt lenger sør, i Stjørdal kommune og på Steinvikholmen slott, spilles Olav Engelbrektsson for 20. gang denne sommeren. En midnattsopera sunget, danset og spilt på storslått vis på en scene av de sjeldne, med fjorden som både vakker og truende ramme rundt.
Når jeg først er i nordfylket, drar jeg innom Steinkjerfestivalen, som i løpet av få år har vokst og utviklet seg til å bli et betydelig samlingssted for rockerne.
Men jeg vil ha mer utendørsteater. På Røros tennes Elden atter en gang på Slagghaugene, i det som rørosingene med glimt i øyet kaller Sveriges største utendørs musikkteater i Norge. Over to tredjedeler deler av dialogen foregår på svensk, og det lyder flott. Like flott som den rocka musikken Bertil Reithaug og Arnfinn Strømmevold har signert til stykket de har skrevet om Karl XIIs karolinerhær som i 1718 invaderte Trøndelag og Røros. Og som endte så tragisk for de 4000 soldatene som møtte døden i tilbaketoget i snøstorm over grensefjellene mot Sverige.
Dette er høydepunktene i sommerens rikholdige kulturtilbud til alle som befinner seg på våre trakter i juni, juli og august. Ikke småtterier akkurat, og mer enn nok til å kunne fastslå at vi husholder på solid vis på kulturfronten.
Og for den som ikke har fått det med seg, ble Trondheim nylig kåret til Norsk kulturkommune 2013 av Norsk Kulturforum. Dessuten ble Trøndelag Teater hedret med hele tre priser under årets Heddapris-utdeling.
Det er mer å glede seg over: Stjørdal er i ferd med å bygge et flott kulturhus, og snart er det også duket for en svært etterlengtet kunsthall i Trondheim. Da mangler det bare at ildsjelene som jobber for at byen skal få sitt litteraturhus, også lykkes.
Og at RBK kvalifiserer seg for Champions League igjen og at festningdområdet blir godkjent som scene for Jagger & co., om jeg nå likevel skal skjele til byen der laget heter Brann.