Mangelen på vilje til omstilling bort fra olje bør bekymre enda mer enn at oljeprisen er lav.
Bekymringene tårner seg opp i norsk økonomi. Oljeprisen har fortsatt å falle. Norges viktigste eksportartikkel har den siste uken vært omsatt helt ned i 37 kroner per fat. Det er en utfordring for mange flere enn de som får sin lønn fra Statoil. Alle ansatte i oljeselskapet fikk tilbud om sluttpakke i førjulspresang fra sin arbeidsgiver. Oppsigelser, sluttpakker og tidligpensjon er blitt en del av hverdagen i oljenæringen. Videre er virkningene av nedturen i oljebransjen i ferd med å spre seg til flere samfunnsområder.
At arbeidsledigheten på landsbasis øker med 600 fra november til desember er ikke dramatisk, men Nav tror ledigheten vil fortsette å øke neste år. Arbeidsledigheten i Norge er fortsatt lav sammenlignet med de aller fleste andre land. Men den tiden er forbi da full sysselsetting var normalen og det var aktivitet og lys i alle næringslokaler. Kanskje kommer den tiden tilbake, men det er ingenting som tyder på at det vil skje snarlig. I mange år har oljeprisen bestemt aktiviteten i norsk økonomi. Oljeavhengigheten har økt, og fortsetter å øke neste år, når det igjen blir satt rekord i antall oljekroner som brukes over statsbudsjettet.
På tross av klimakrise og signalene i Paris-avtalen, er det slik at Norge på kort sikt fortsatt vil være avhengig av høy oljepris for at det skal være høy sysselsetting og fortsatt tilgang til mye penger for å finansiere et svært finmasket velferdssystem. Den lave oljeprisen bør være en ekstra stimulans for å komme raskere til en fremtid uten oljeinntekter. Da oljeprisen var høy ble det brukt som argument for at omstilling er vanskelig. Når oljen og gassen er mye mindre verdt enn tidligere, bør det brukes som en gyllen mulighet for å gjøre Norge mindre avhengig av petroleumsinntekter.
Utover verbale ytringer og uforpliktende programerklæringer er det dessverre vanskelig å se reell vilje til å gå den veien. Akkurat som det ikke er mulig å se kortsiktige stimuli for norsk økonomi, er det heller ikke mulig å se sterke signaler om at vi på lang sikt er på vei ut av oljeavhengigheten. Begge deler er svært bekymringsfullt.
At Nordens største selskap, Statoil, kan bli nødt til å låne flere titalls milliarder kroner for å opprettholde utbyttet til selskapets eiere, bidrar i hvert fall ikke til omstilling.
Tvert om antyder det at den norske stat som største eier i Statoil tviholder på at olje er både fortid, nåtid og fremtid. Det er lite fremtidsrettet.