De som reduserer rap til en kunstform som utelukkende handler om å skrive avanserte tekster, vil nok ikke tiltrekkes av Future – den autotune-fikserte rapperen som fikk et brakgjennombrudd med debuten «Pluto» fra 2012. Andre, som legger vekt på samspillet mellom tekstene, leveringen av tekstene og instrumentalene, innser hvorfor Future har hendene på det meste av mye omtalte låter innenfor sjangeren for tida (som «Bugatti» og «U.O.E.N.O.»).
Futures måte å rappe på er helt uten sidestykke. På «Honest» skrider han til verket med en bemerkelsesverdig og tidvis stakkato flyt som ved første lytt kan føles anmassende, likevel er dens iboende genialitet etter hvert umulig å overse. Det er en sliten floskel, men Future har en originalitet som få andre.
Stemmebruken er også særdeles interessant. Godt hjulpet av autotune høres det noen ganger ut som han nærmest gråter seg gjennom låtene. Stemmeforvrengeren er ofte utskjelt, men Atlanta-rapperen bruker verktøyet med konduite, og nå må selv folk som hatet synthesizer på 80-tallet innse hva dette kan tilføre låtene: Følelsene ligger utenpå og det er umulig å ikke la seg rive med.
Selv om Kanye West-samarbeidet «I Won» dessverre ikke er i nærheten av å leve opp til forventningene, er det tett mellom høydepunktene her. «Benz Friends (Whatchutola)» skiller seg imidlertid ut, dere alltid fantastiske André 3000 (Outkast) tropper opp med sjeldne gjestevers.
Tradisjonelt har Future plassert seg i det altoverskyggende trap-landskapet, og selv om 808-trommene er høyst tilstedeværende også her, er «Honest» musikalsk bredere enn sine forgjengere. Åpningssporet «Look Ahead» drives eksempelvis fram av et elegant vokalsample – over trommer og klapp setter dette tonen for en skive som er futuristisk i sitt lydbilde samtidig som det tar pulsen på 2014.
Albumet har kanskje en litt slapp tittel, men «Honest» er alt annet enn slapp. Det er fremfor alt en skive som er for altfor god til å bli oversett.
Høydepunkt: «Benz Friends (Whatchutola)»
Anmeldt av ALEXANDER ØVERÅS KARLSEN
