I fordømmelsen av Den Islamske Stats (IS) halshugging av 21 koptiske kristne i Libya i vinter, refererte president Obama til ofrene kun som «egyptiske statsborgere». På ytre høyre ble det protestert høyt. – De ble jo drept på grunn av sin kristne tro! mente de.
En lignende dynamikk finnes i Norge. Allerede i 2007 fastslo fagbladet Journalisten at forfølgelse av kristne i muslimske land var blant de mest underrapporterte sakene i norsk presse. Mens hovedstrømspressen holder tilbake, frontes temaet aktivt ved islamkritiske nettsteder på ytre høyre.
Det skjer faktisk. Med den islamistiske vekkelsesbølgen over den muslimske verden, tåles kristne stadig dårligere. I Irak sprenges kirker systematisk i luften. I juli 2014 erklærte IS at alle kristne måtte forlate «områdene de hadde okkupert i 5000 år, eller bli drept». Det er ikke Holocaust. Men det er en etnisk utryddelse og forfølgelse med grusomme virkemidler som stadig vokser i omfang.
Her hjemme indikerer imidlertid graden av engasjement for denne gruppen mer hjemlig politisk tilhørighet enn reell omsorg for de utsatte. Venstresiden er nesten tause. Hvorfor?
Post-kolonialismen er startpunktet. Vår tids forhold til «Den tredje verden» preges av skyldfølelse. Vestlig kolonialisme var riktignok ofte grusom og blodig. Men det handlet også om et «sivilisatorisk prosjekt».
På den andre siden står islam i særstilling. Islam tilbyr et komplett sivilisatorisk system, med lovgivning som organiserer politikk så vel som private forhold. At vestlige kolonimakter hevdet seier basert på kristen tro ispedd opplysningstidens sekularistiske arv, ble særskilt ydmykende.
Ikke-muslimer var i motsetning gjerne åpnere for koloniherrenes verdensbilde. Jødene i Calcutta krevde for eksempel i 1929 å kategoriseres som «hvite» i det raseskille koloniserte India, selv om de kom fra Irak. «Vi er utdannet i britisk tradisjon og kler oss vestlig» skrev de til myndighetene. «Vi må anses som hvite».
Det er nøkkelen til samtidens ømtålige forhold mellom Vesten og Midtøsten. Og det er her kristne havner i skvis i dag. Vestens eliter, særlig på venstresiden, skyr unna å diktere ideologi. Når radikale islamister anser kristne som dyrker kontakt med vestlige kirkesamfunn som «kollaboratører», har det en slags pervertert gjenklang, i alle fall hos noen av vestens eliter.
På tross av at kristne hører til i Midtøsten likeså mye som islam, har vi lett for å se dem som «hvitere» eller mer privilegerte enn deres muslimske naboer.
Generalsekretær i LIM, Sylo Taraku, beskriver problematikken godt i kronikken «Jihadismen er ikke Vestens skyld» (VG, 27.3.2015). Selv om våre tidligere forbrytelser forskrekker oss, er Vesten slettes ikke alene om imperialisme og kolonialisme i verden. Å utelukkende se problemene i Midtøsten med disse brillene, er eurosentristisk.
Bildet er annet i Midtøsten. Det er ikke tilfeldig at de kraftigste islamisme (og islam)-kritikerne gjerne tilhører minoritetene. Fortsatt hyller enkelte berbere berberdronningen Kahina, som ledet motstanden mot den arabisk-muslimske invasjonen av Nord-Afrika i det 7. århundret.
Sentrale stemmer som islamkritiske nettsteder støtter seg på i sin pro-kristne og antiislamistiske kritikk, sogner likeledes ofte til minoritetssamfunn i Midtøsten: Bat Yeor, kvinnen bak Eurabia-teorien, som sier at islamistiske krefter planlegger å overta Europa, er jødisk flyktning fra Egypt. Robert Spencer, leder for nettstedet «Jihad Watch» kommer fra en gresk-katolsk familie, som stammer fra et nå tyrkisk område.
Dette går endog over i konspiratorisk terreng. Berøringsangsten fra venstresiden sementeres ytterligere. Slik lar vi Midtøstens kristne lide under stadig grusommere forfølgelse, nesten uten protest.