Det er fredag ettermiddag i Fagerheim allé. Fuglene kvitrer, sola skinner og helgefreden har akkurat lagt seg over det koselige nabolaget på Lade. Et stykke ned i den smale alleen ligger det et lite hvitt rekkehus på venstre hånd. Om man spisser ørene kan man ane at det foregår noe hyggelig bak i hagen.
«I met all my wifes in traffic jams/there’s just something women like about pickup men», skryter Joe Diffie på country-vis inne fra et stort hvitt partytelt plassert på tvers av rekkehushagene. Beboerne vrimler ut og inn gjennom verandadørene med mat og drikke, kledd for fest i støvletter, blå jeans med store beltespenner, rutete skjorte og skinnvest. Barna har løsbart, damene musefletter, og på hodet cowboyhatter av alle slag.
– Vi er egentlig ikke countryfolk til vanlig, smiler Eva Moldjord.
– Men, det kan jo hende vi blir det nå, ler Anne Mette Bue og tar noen lette dansetrinn til musikken.
Avslappet stemning
For femte året på rad samles de fem barnefamiliene i rekkehuset til en stor nabofest, som med årene inkluderer stadig flere av familiene i de nærmeste nabohusene også.
Det var da Eva kjøpte inn et partytelt til sønnens konfirmasjon at hun og Anne Mette fant ut at de ville arrangere en nabofest.
– Alle syntes det var en god idé. Her har vi det veldig koselig sammen. Stemningen er avslappet, og folk kommer og går når det passer, forteller Eva.
I røyken fra to store griller samler mennene seg på plattingen i den ene hagen. Her freser pølser og hamburgere, og kun en liten fiskeburger har fått sneket seg med blant cowboymaten.
– Howdy! roper en av nabodamene. Med tre vinglass i den ene hånden og en kasserolle med tomatbønner i den andre ankommer hun festen ved å skreve over noen busker som skiller hagene fra hverandre.
Like bak kommer mannen hennes hoppende med en lekerevolver som han fekter rundt med, snurrer rundt fingeren, før han til slutt fyrer av et par skudd i lufta.
– Der ja! Er det her det er fest, roper han og hilser ved å løfte på cowboyhatten.
Hjelper hverandre
– Denne festen er jeg overbevist om at skaper gode relasjoner. Her i nabolaget henger vi over gjerdene til hverandre hele tiden. Vi har en felles humor som gjør at det blir en lett stemning, og vi har aldri hatt noen vanskelige diskusjoner, forteller Anne Mette.
Hun beskriver alle i nabolaget som hjelpsomme, enten det kommer til å klippe en busk som har blitt litt for stor, eller å mate katten og ta inn posten for dem som er på ferie.
– Det er veldig lett når naboskapet er sånn, smiler hun fornøyd.
Aksel Tjora (bildet) er professor i sosiologi ved NTNU.
– Selv om en grillfest bare skjer én gang i året, så kan den bety veldig mye for bomiljøet. Det blir veldig mye lavere terskel for å snakke sammen, men når man har hilst på hverandre på en nabofest for noen måneder siden, mener han.
Tjora har sammen med noen kolleger skrevet boken «Sammen i byen» (2012) basert på studier av et utvalg bydeler i Trondheim. I boken drar han opp teorier rundt interaksjon og isolasjon.
– Studiene våre viser at folk gjerne vil bli bedre kjent med naboen, men ofte skjer det ikke, blant annet fordi de naturlige arenaene for å bli kjent ikke er til stede. Noen få kan i dag føle at bomiljøet blir for tett, men den generelle erfaringen er at vi tvinges til mer isolasjon enn vi ønsker.
– Det skal vel være litt brent når det er cowboymat, skal det ikke det da? smiler Anne Mette idet hun setter seg ved langbordet med en burger som har ligget litt for lenge på grillen.
Ifølge henne er dette tiden på året da nabolaget lever og naboskapet dyrkes.
– Når det er vinter, er det nesten som om vi er i en dvale, men om våren kryper vi ut fra hiene våre, styrer og ordner i hagen og barna er ute og leker sammen hele tiden. Vi tar fort opp tråden igjen fra forrige sommer, og etter hvert har vi fått en så god tone at vi ofte samles for å drikke kaffe og slå av en prat.
Flere ganger i året har beboerne i rekkehuset husmøter for å diskutere fellesprosjekter. For tiden står bygging av nye verandaer på agendaen. Professor Tjora mener at felles ansvar, for eksempel for fellesområder, gjerne bringer med seg positive relasjoner.
– Aktivitet eller felles ansvar er stort sett utelukkende positivt for et godt naboskap, selv om det ved noen sjeldne tilfeller kan føre til konflikt, mener han.
Nabodama
I Jørgen B. Lysholms vei, bare et steinkast unna alleen, ligger det tre hvite rekkehus i en hestesko omkring et stort tun. Her har Nelly Olsen bodd siden mannen hennes og noen kolleger bygget husene i 1952.
I løpet av årene har Nelly blitt stadig mer pleietrengende. Fire ganger om dagen kommer en fra hjemmetjenesten innom for å stelle henne eller gi henne medisiner, men om det ikke hadde vært for nabodama, så hadde hun ikke kunnet bo her.
– Runa er enestående! erklærer Nelly tydelig rørt når hun blir bedt om å sette ord på forholdet.
–Barna mine bor så langt unna, så jeg er så glad for at jeg har Runa. Veldig glad! Hun har betydd mye for meg. Hun er et unikt menneske, sier hun med blanke øyne.
– Jeg husker godt første gang vi møttes for 13 år siden. Du hadde bakt lefse til oss, sier Nelly.
– Tenk at du husker det, sier Runa Munkegård opprømt.
Runa og mannen flyttet hit med sin ett år gamle sønn Leander i 2001. Da hadde Runa mammapermisjon, så hun ble raskt kjent med pensjonistene i nabolaget som også var hjemme på dagtid.
– Jeg og Nelly fant tonen med en gang. Hun er veldig interessant å snakke med. Jeg har alltid hatt et nært forhold til min mormor, men hun døde noen få år før vi flyttet hit, så da trengte jeg en ny bestemor.
Noen år etter at Runa og Nelly ble kjent måtte mannen til Nelly flytte på sykehjem. Fram til han døde pleide Runa, Nelly og Leander å dra dit og besøke ham, og etter det har Nelly blitt en del av familien til Runa. Hun har feiret jul sammen med familien til Runa, også det året de ble bedt bort til Runas søster ble Nelly med.
– Vi har adoptert hverandre, så vi er egentlig mer familie enn naboer nå, forklarer Runa.
– Jeg har en enestående ... jeg sier familie, jeg, bekrefter Nelly.
– Vi føler at hun er bestemoren vår. Både til Leander og meg selv.
– Du vet, sier Nelly til Runa og griper tak i hånden hennes.
– Når Leander kommer hit og gir meg en stor klem, da blir jeg varm helt inn i hjerterota, forteller Nelly med en tåre i øyekroken.
–Det skal så lite til
Under nyttårstalen i 1995 innførte daværende statsminister
Gro Harlem Brundtland begrepet nabokjerringer. «Vi har glemt det gode gamle kollektive ansvaret. Nabokjerringer som følger med og kjefter når noen får juling eller blir mobbet, er der ikke lenger. Vi må få folk til å bry seg om hverandre igjen. Det er ikke så farlig å engasjere seg i andre som folk tror.»
Runa og Nelly nikker.
– Det skal så lite til for å bry seg om hverandre, og så får man så mye igjen, mener Runa.
Før var Nelly ofte på besøk hos Runa og familien, og på lørdager var pizza og film et fast ritual, men i dag er Nelly for dårlig til beins til å komme på besøk.
– Men, de kommer bort hit med pizza til meg fordi jeg synes det er så godt, sier Nelly fornøyd.
– Da koser hun seg gløgg, forteller Runa.
Vanligvis møtes de hver dag, så i dag har Runa satt av litt ekstra tid, for hun skal reise på en 16 dagers ferie til Japan. Runa leser av strømmen, ringer for å utsette Nelly sin tannlegetime til de er tilbake fra ferien og lager handleliste med alt som skal bunkres opp til Runa kommer hjem igjen.
– Jeg gruer meg så forferdelig til du skal dra. Jeg blir redd, sier Nelly.
– Du føler deg litt utrygg, men det er andre folk som kjenner deg her og.
– Ja, men det er ikke det samme som med deg. Samtidig er jeg veldig glad for at du skal få reise og se verden, sier Nelly.
– Ja, og så har vi så mye å snakke om når jeg kommer hjem.
– Ja, det blir spennende. Jeg gleder meg sånn til å høre. Jeg har alltid hatt lyst til å reise og se verden.
Sosialt nabolag
– Hele nabolaget vårt er egentlig unikt. Alle er så hjelpsomme her, forteller Nelly.
I huset hvor Nelly bor har det vært stabilt med de samme naboene i 20 år, og etter at mannen hennes flyttet har de hjulpet henne med å klippe plenen og å måke snø.
– Derfor kan jeg bo her, fordi jeg har så enestående naboer.
– Ja, det er alltid noen man kan spørre om hjelp her, bekrefter Runa.
Hun tror utformingen på husene med tunet i midten gjør at naboene ofte møtes utenfor leilighetene, og at det er med på å gjøre dette til et sosialt nabolag.
– Det er litt dødt om vinteren, men om våren popper folk frem, forteller Runa.
Nylig ble den årlige nabofesten arrangert ute på tunet. En tradisjon Runa var med å starte for ti år siden. Til festen inviteres alle i de tre rekkehusene, samt naboen på den andre siden av veien, Nelly kjøper is til alle ungene, og så er det grilling ute på tunet.
– Jeg har ikke noe lyst til å flytte herfra! Her trives jeg så godt. Her har jeg utsikt utover Trondheimsfjorden og helt over til Frosta på den ene siden, og ut vinduet her kan jeg se barna leke på tunet. Jeg elsker å se dem hoppe og springe, forteller Nelly.
Aksel Tjoras forskning viser at det skapes liv i boområder med barnefamilier, fordi de tar i bruk nærmiljøet. Han mener at sammensatte bomiljø med folk i ulik alder kan ha en stor verdi fordi det kan legge forholdene til rette for at folk i ulike livsfaser omgås, noe som kan føre til at de hjelper hverandre.
– Jeg kjenner ikke godt nok til Lade, men mitt inntrykk er at de har mange sammensatte boligtyper, og det er et positivt trekk fordi det gjør at det bor folk i ulike livssituasjoner og aldersgrupper i området. Dessuten kan man bo der hele livet; du kan ha de ulike bofasene i samme bydel. Først nyetablert i en liten leilighet, så småbarnsfamilie i rekkehus, og til slutt flytte inn i en enebolig om man sitter godt i det økonomisk.
Hyttenaboer
Under en sjømil rett ut i fjorden fra Lade, på Hauganfjæra camping ute på frodige Frosta, sitter seks solbrune trøndere under en, om vi skal ta dem på ordet, evig opplett. Det kan være så mye regn det vil ellers i Trøndelag, men her regner det visst aldri.
– Dette er paradiset vårt. Her trives vi, sier Anne-Lise Vårvik som ferierer her så ofte hun og mannen Dagfinn har mulighet.
På plattingen utenfor spikerteltet varter hun og mannen opp med Frosta-jordbær, hjembakst og kaffe. Det hvitmalte spikerteltet som er snekret inntil campingvognen de parkerte her for 40 år siden inneholder en stue med store vinduer og et lite minikjøkken. Utenfor har de bygget et stort utekjøkken, en utepeis, dokkestue og bålplass. Her har de alle nødvendige fasiliteter, til og med egen utedusj og tv. I hagen som omkranser campingvognen er det velstelte busker og blomster uansett hvor man hviler blikket, og nedenfor ligger rullesteinsfjæra og en lang strandsone med panoramautsikt over hjembyen Trondheim.
For Aksel Tjora er campingplasser et godt eksempel på et sted hvor man ofte treffer naboen tilfeldig.
– Jeg kaller dette passiarsoner, og det er veldig positivt sosialt. Dessuten tror jeg mange har ekstra god kontakt med hyttenaboen fordi man er mer ute og i helgemodus når man er på ferie, sier han.
– Vi har vært her i mange år, så vi kjenner hverandre godt. Barna våre har alltid lekt så godt sammen, forteller Karin Trondsen. Hun og mannen Terje slo seg til noen rododendronbusker unna plassen til Anne-Lise og Dagfinn for nesten 30 år siden.
– Vi har alltid hatt et godt forhold til naboene våre hjemme, men her er det mer avslappet, og her har vi gode venner og familien vår. Det er en avslappet stemning, forteller Anne-Lise.
Rundt bordet sitter også hyttenaboene Lillian og Steinar Tvete fra Stjørdal. Pensjonistparet har feriert på campingplassen store deler av sommerhalvåret siden de slo seg til her i 2008, og etablerte raskt et vennskap med Anne-Lise og Dagfinn.
– Vi har blitt veldig godt tatt imot, sier Lillian.
– Ja, vi jabber over hekken daglig, sier Anne-Lise.
Sosiale bånd
– Hva skal til for et godt naboskap?
– Jeg tror det går litt på personlighet. Er du omgjengelig, jabber med folk flest og ellers er grei så går det som regel bra.
– Om noen trenger hjelp er det realt å hjelpe, skyter Dagfinn inn.
– Hvis det er noen som mangler noe så er det bare å spørre her,
forteller Terje.
– Jeg husker da vi skulle sette opp spikerteltet vårt. Minst seks mannfolk kom og hjalp oss den helga, forteller Karin.
Alle rundt bordet er enige i at dugnadsånd og omgjengelighet legger et godt grunnlag for det gode naboskap. De mener hyggelige sammenkomster er med på å skape fellesskap, og setter pris på at campingplassen arrangerer Hauganfjæra-dagen med sosiale aktiviteter, i tillegg til en og annen grillaften med trekkspill for å skape sosiale bånd mellom hyttenaboene.
– Vi har mange kjente bortover her, så vi samles gjerne også rundt langbordet til bacalao- eller rekekvelder, forteller Karin.
– Og, når jeg vil være litt i fred tar jeg frem kikkerten og ser utover fjorden. Jeg kan se helt hjem til Flatåsen herfra. Når vi er hjemme sitter vi jo bare og glaner i rekkehusene til hverandre, sier Terje.
– Vi har et veldig godt naboskap hjemme og da, tilføyer Karin.
– I borettslaget har vi bygget en platting midt på tunet hvor vi samles. De fleste har bodd der i mange år, så vi kjenner hverandre godt, men i tillegg har det også begynt å flytte inn unge småbarnsfamilier som selv har vokst opp der, og det er veldig koselig. Det blir litt mere liv da.
– Vi har det også fint hjemme. Vi bor i et rolig strøk med mange eldre rundt oss, som gjerne samles til kaffe og rødvin i felleshagen, forteller Lillian.
Anne-Lise og Dagfinn bor i enebolig på Stubban.
– Etter at det flyttet inn mange unge med barn er det ikke like sosialt lenger, men vi er uansett for det meste her eller i Syden vi da, forteller Anne-Lise.
– Det er her vi er mest sosiale, mener Dagfinn.
– Blir det kjedelig når naboene ikke er her?
– Nei, nei. Vi trives godt med oss selv òg. Det er så mye liv, så det er godt å få litt ro i sjelen iblant og. Vi er som regel så mange i familien at vi ikke blander oss så mye med naboene, forteller Anne-Lise som har datter og tre barnebarn som nærmeste nabo, i tillegg bor sønnen med familie på Frosta, så da blir det ofte «full rulle» hele sommeren beskriver hun og Dagfinn.
–Bryr oss ikke for mye
Hyttenaboene er enige om at det kan være skummelt å bry seg for mye.
– Man må kjenne sin besøkelsestid, smiler Dagfinn.
Alle rundt bordet nikker.
– Vi ber oss ikke bort i tide og utide. Hvis du bryr deg for mye så kan det fort bli ufred, sier Anne-Lise.
– Det kan føles anstrengt å være for mye sammen, mener Terje.
– Det er det som er så deilig med å være her, at vi kan velge litt hvor sosiale vi ønsker å være, sier Karin.
– Ja, her er vi sosiale ved behov, sier Lillian.
Parene har aldri opplevd å ha vært innblandet i noen nabokonflikt på campingplassen, men det har vært episoder hvor enkelte tidligere hyttenaboer har drukket for mye brennevin og endt opp i slåsskamp med kona. Da har de blitt nødt til å selge spikerteltet og forlate campingplassen for godt.
– Ja, de har blitt utvist med en gang, sier Dagfinn.
– Sånt noe kan vi ikke ha her, nei, sier Anne-Lise.