Siden urpremieren i Cannes i mai, hvor filmen fortjent fikk Gullpalmen, har «Blå er den varmeste fargen» vært en sensasjonell film. I starten handlet mange av omtalene om filmens svært nærgående sexscener mellom de to kvinnelige hovedrollene, samt om filmens lengde, på nærmere tre timer. I forbindelse med høstens kinopremiere kritiserte hovedrolleinnehaverne regissøren for å drive dem for langt under innspillingen.
Når «Blå er den varmeste fargen» ved gjensyn framstår som en av årets beste og mest levende filmer, på godt, vondt og sårt, har det lite med lengden og sexscenene å gjøre. Fransk-tunisiske Abdellatif Kechiches femte og beste spillefilm er til dels svimlende filmfortelling fordi den går så tett på en 17-årig jente, på skolen og i fritid, med venner, familie og kjærester, til en emosjonell filmutgave av en dannelsesroman.
19-årige Adèle Exarchopoulos leverer den beste spillefilmdebuten jeg har sett på år og dag i hovedrollen. Det er en skandale at hun ikke er nominert til europeisk filmpris for den. Hun spiller en 17-årig jente som i løpet av et hastig øyeblikk på gata får sin seksuelle orientering drastisk endret. Filmen har de mest nærgående lesbiske sexscenene som er vist i en mainstreamfilm, men mest av alt er den et tett, hverdagslig drama om forelskelse, samliv og klasse.
Regissør, foto og skuespillere skaper finstemt drama og stor filmkunst, om å finne seg selv og om å miste noen. Begge de foregående filmene til regissøren, «Secrets Of The Grain» (2007) og «Black Venus» (2010), ble vist på Kosmorama. Kechiche har gjort det til noe av et særmerke å bruke tid på å fortelle. Her lykkes han bedre enn i sine foregående filmer i skape dirrende intensitet ved å gå så tett på menneskene han skildrer at følelsene også skildres nakent og rått.
Spillet mellom Léa Seydoux og Adèle Exarchopoulos er alene grunn til å plassere «Blå er den varmest fargen» blant årets store filmopplevelser. Måten Kechiche og hans fotograf har klart å formidle historien på, er suveren, direkte, realistisk filmfortelling. Historien er bygget på en tegnet historie av Julie Maroh, men bryner seg også mot romankunsten. I starten på filmen analyserer Adèle og hennes medelever en 1700-tallsroman. Diskusjonen av et stjålent øyeblikk i boka, og det første møtet mellom hovedpersonene i filmen like etterpå, viser hvordan film på sitt beste kan matche og tangere litteratur i nyansert menneskelig drama.
