Noe av det mest åpenbare er at travsporten er splittet, konfliktene herjer og sportens renomme lider under stempel av amatørskap.

Midt-Norsk travforbund (MNTF) skulle samle og forene travlagene i nord og sør. Slik gikk det definitivt ikke. Nå brygger det opp til rettslig krangel mellom lagene i nord og sør, der lagene i nord er godt understøttet av kretsen rundt Leangen.

Lokaliseringsvalg er aldri enkelt. Travfolket skiller seg lite fra andre. De vil helst ha etableringen så nær som mulig. Derfor er det blitt så vanskelig å enes om banen skal ligge i Klæbu, Malvik, Melhus eller Orkdal at MTNF har overlatt til morselskapet DNT å avgjøre stedsvalget.

På veien dit har travsporten i distriktet begått omtrent alle feil som er mulig. Her er det en lang rekke av brutte forutsetninger, uryddig saksgang, tvilsomme vedtak og ikke minst mangel på åpenhet. Det hører ingen sted hjemme at styremedlemmer i MNTF, som er motstandere av salget, ikke får saksparirer før møtene og innsyn i avtalen.

Jeg blir litt skremt når jeg leser at fagbladet Trav og Galopp Nytt anklager DNT for å være i utakt med tiden. De kritiseres for mangel på åpenhet og demokrati. Det er slikt som gir et «snuskestempel», og det uttrykket passer dessverre litt for godt på prosessen rundt Leangen-salget.

I dag er det nok en del som angret på valget om å overdra aksjene i Leangen Travbane til Midt-Norsk Travforbund. Det skjedde under en forutsetning av at Leangen skulle være fremtidens bane. Det tok ikke lang tid før de nye eierne endret formålet til salg og startet en prosess for å flytte. Det var et påfallende hastverk for å flytte banen til Klæbu.

Etter hvert måtte de forholde seg til tre andre alternativer. Klæbu fremstår i dag som et luftslott mens Melhus og Orkdal seiler opp som mer nøkterne og realistiske alternativer. Nøkternhet belønnes av DNT som sliter med å oppfylle sine egne økonomiske forpliktelser og kan tenke seg å få kloa i noe av salgssummen.

MNTF kunne gjort det mye enklere for seg selv om de hadde fulgt oppfordringene om å utrede videre drift på Leangen som eget alternativ. Hvis Leangen ble utredet på linje med de andre, ville mye av grunnlaget for omkamp falt bort. Nå bærer det mot et rettslig oppgjør som vil skape enda mer splid.

Leangen ligger unikt bynært. Det er en litt selvmotsigende tanke å flytte vekk fra der folk bor, all den tid rekruttering av spillere er nøkkelen til vekst og utvikling. De to største banene i Sverige er inne i tilsvarende prosess. De flytter treningsfasilitetene ut av byen, men beholder racingbanen i nærheten av sentrum.

Travsporten er inne i en negativ spiral. Leangen har slitt med å generere nok omsetning til å drifte anlegget. Sporten mangler spillere, hesteeiere og det er generelt dårlige kår. Under Per Jørgensens ledelse har det vært en positiv utvikling som viser at Leangen har potensial til betydelig omsetningsvekst. Det blir neppe større omsetning av å flytte banen ut av byen.

Spørsmålet er om frigjøring av 50 mål kan generere nok inntekter til å ruste opp anlegget, samtidig som man får midler til å utvikle fire regionale treningsanlegg.

De utredningene som hittil er gjort, har ikke berørt avgjørende spørsmål om marked, publikum og bærekraftig drift. Dette valget er altfor viktig til å baseres på følelser og mangelfull utredning.