Det ene spørsmålet ledsages av et annet: «Er det noen vits i å trene for å bli skiløper lenger?»
Noen ganger treffer barns spørsmål så godt at det gir grunn til ettertanke. I dette tilfellet er det ikke nok å tenke. Vi må handle også.
Lover snø i Granåsen i november neste år
Frode Moen forsikrer sine barn at det kommer snø, og når det ikke kommer snø, så skal pappa sørge for at det blir laget snø til å renne og hoppe på. Han forsikrer til og med at Trøndelag skal være den beste plassen i landet å drive tradisjonell skiidrett.
- Manglende skiføre i Granåsen irriterer meg kraftig
Men sist vinter kom ikke hoppingen i gang i rekruttbakkene i Høgåsen før langt ut i februar. Det rekrutteres ikke nye hoppere på den måten.
Trøndelag er en maktfaktor i internasjonal vinteridrett. Suksessen er til en betydelig grad basert på sikker forekomst av snø. Nå er det i ferd med å gå opp for mange av oss at natursnø er i ferd med å bli mangelvare i mange av vintermånedene.
Vi må belage oss på at vinteren blir kortere. Snittmålinger viser at den allerede er blitt flere uker kortere og kalkyler antyder at vi frem mot år 2100 må regne med at vinteren i Trøndelag kortes ned fra 150 til 70–80 dager. Altså til det halve.
Det er i dette perspektivet vi innser, ganske motvillig, at vi er nødt til å hjelpe naturen med å legge til rette for utøvelse av skiidretten. Eller så kan vi bare gi opp å holde posisjonen som verdens beste skiregion i VM og OL. For uten snø blir det ingen rekruttering og uten rekruttering stopper dominansen når Marit Bjørgen, Petter Northug, Anders Bardal, Jørgen Graabak og Emil Hegle Svendsen gir seg.
Vi kan ikke la det stoppe der, definitivt ikke nå som Trondheim og Trøndelag har tatt mål av seg til å arrangere VM på ski om seks eller åtte år.
Det betyr at vi må produsere snø, ikke bare i Granåsen, men i skianlegg rundt om i lavereliggende strøk. Og det må gjøres på en billig og miljøvennlig måte.
Slik denne vinteren har utviklet seg, er det bare Oppdal som har kalde nok dager og netter til å produsere snø til noen kilometer langrennsløype. Vanlige snøkanoner trenger 6–7 minusgrader for å produsere effektivt, og de temperaturene har man sett lite til.
Derfor må det tenkes nytt. Det første svaret man kommer opp med i VM-anlegget i Granåsen er lagring av kunstsnø over vinteren. Den løsningen er godt utprøvd, blant annet i Östersund der man garanterer skiføre fra 1. november.
Kunstsnø i løypene fungerer som en magnet på skiløpere, både toppløpere og mosjonister, som gladelig betaler for å få noen mil på langrennsski. Med kombinasjonen av snøgaranti og et kunnskapsbasert idrettsmiljø har Östersund blitt Sveriges skimetropol. Trondheim har alle muligheter til å bli det samme her.
Men det må handles nå, for Lillehammer er allerede et hestehode foran og lokker de beste til innlandet.
På sikt må det kanskje mer avanserte løsninger til. I dag er det teknisk mulig å produsere kunstig snø i varmegrader, men til en veldig dyr pris. Utfordringen må løses på en billigere måte, slik at metoden blir tilgjengelig for mindre anlegg.
Hvis det er noen steder i verden at denne teknologien kan utvikles, så må det være i Trondheim hvor man har kombinasjonen av skimiljø, klima og et sterkt forskningsmiljø.
Klarer man først å knekke koden, får man ikke bare hvitt under skiene, men man har en teknologi som er salgbar fra USA til Japan.