Sigur Rós er et av få nordiske band som nærmest har blitt sin egen sjanger, som de har utviklet på kvartettens tiende albumutgivelse siden den spede starten i 1994. Det store gjennombruddet kom rundt årstusenskiftet, da «Ágætis byrjun» i løpet av noen år markerte seg på salgslister i land etter land, kontinent etter kontinent.
Den organisk lydmalende, sterkt atmosfæriske musikken til Sigur Rós har siden holdt seg blant postrockens bredeste uttrykk. Det er både et avtrykk av islandsk natur og tidløs og geografi-uavhengig menneskelig lengsel i musikken. Men det har skortet litt på nyskapingen. Som andre band med et sterkt personlig uttrykk har Sigur Rós etter hvert nærmest blitt sin egen klisjé. De har stått overfor sitt «Catch 22», enten blir de stående stille og blir kjedelige, eller så endrer de grunnkonseptet og mister særpreget. De har lenge valgt det kjedeligste alternativet, men endrer litt på tilnærmingen på «Kveiku».
Gitarist og vokalist Jón Þór Birgisson, alias Jonsi, og hans medspillere klarer å manøvrere seg bra i land her. På den majestetiske åpningslåten «Brennistein» kombinerer de den gjenkjennelige kvaliteten med et mer aggressivt lydbilde – med meget god effekt. Videre utover albumet er kvaliteten mer ujevn, men de glimter absolutt til. Det er islandsk kraterlandskamp i nyanser av brunt, grått og svart, med noen uventede vulkanske utslag. Pent!
Høydepunkt: «Brennistein»
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
