Fra i dag må jeg betale tre ganger mer i bompenger. Det er ikke mer enn rett og rimelig.
Jeg bor på Brøset og har min daglige jobb i Adresseavisen på Heimdal. Buss kontra bil gir et regnestykke på ti timer mindre reisetid hver uke i bilens favør. Buss er derfor ikke et alternativ når jeg skal til og fra jobb. Om sommeren prøver jeg å sykle, selv om det noen ganger blir med tanken.
I vinterhalvåret blir det stort sett bilkjøring, og da må jeg betale bompenger. De fire siste årene har jeg betalt 50 kroner per uke. Omleggingen som startet i går, innebærer at regningen går opp til 160 kroner. Tredobling av prisen høres dramatisk og mye ut, men det er altså en økning fra et veldig lavt nivå. Når mine bompenger og transportvaner sammenlignes med det andre må ut med, blir det innlysende at det er rett og rimelig at jeg bør betale mer enn jeg gjorde.
Bomringen som system har stor legitimitet og bred oppslutning. Folk ser at det blir bedre bilveier, flere sykkelveier og bedre kollektivtrafikk. Utvidelsen av bomringen fører til at flere må være med på speleiselaget.
Men det er fortsatt ting ved bomring generelt, og ved bomringen i Trondheim spesielt, som er hoppende galt og grenseløst urettferdig: Mange bompenger går bort i innkreving. Noen må betale veldig mye, mens andre slipper unna. Det er heller ikke alle steder logisk sammenheng mellom hva det koster i bompenger og hva en bilist får tilbake i form av bedre vei.
Det er likevel ikke slik at alt er dyrt, vondt og vanskelig når temaet er bomring. Selv om mine egne bompenger i en grafisk fremstilling kunne vært presentert som en skandale.