For 20 år siden flyttet jeg til Norge og Trøndelag. Det er en region, et folk og en kultur jeg er blitt glad i. Her er fire punkter der jeg synes Norge skiller seg ut på en positiv måte.
1. Dugnad
Et av mine favorittord på norsk og dugnaden er mer utbredt i Norge enn i Sverige. Selv om vi kanskje har lyst til å gjøre noe annet når vi endelig har fri så er den et gode. Nesten hver dugnad jeg har vært på har gitt en bedre opplevelse enn å bruke tilsvarende tid foran tv-en. Etterpå føler vi oss nyttige fordi vi har bidratt til noe bra. Vi er blitt bedre kjent med andre, hvilket i sin tur styrker trygghet, tiltro og trivsel. Det bedrives selvsagt mye frivillig arbeid også i Sverige, men det er ikke like utbredt. I Sverige hadde vi ikke kunnet male skolen, eller sette opp lekeapparat på dugnad. Da hadde fagforeningene stanset det og vist til at dette tok jobben fra kommunalt ansatte. Merverdiene hadde uteblitt.
Gang etter annen varsles det at dugnadsånden er borte. Min erfaring er annerledes. Folk stiller opp. Vi kan ikke konsentrere oss om unnasluntrerne, men må isteden glede oss over at de som er der har møtt opp.
2. Et levende land
Norge har bedre enn Sverige klart å ta vare på hele landet. En reise over grensen til Jämtland gir raskt beskjed om hvor den mest vellykkede politikken på dette området har vært. Norge har mange levende bygder og det er et gode for oss alle.
Norge har hatt noen spesielle regler og betingelser som har støttet opp om spredt bosetning. Det gjelder kraftkommuner som har fått beholde ressurser som i Sverige hadde blitt sendt til en bankkonto i Stockholm. Det gjelder differensiert arbeidsgiveravgift. Det gjelder konsesjonslover som tar andre hensyn enn hvem som betaler mest. Her finnes et lovverk for jord fra gammelt av som er blitt videreført til ressursforvaltning for olje og fisk. Nå ser det ut til at regjeringen ønsker å avvikle deler av dette.
Å velge hvor man ønsker å bo er en valgfrihet jeg setter høyere enn de fleste andre i et velferdssamfunn. Jeg har en uro for at det spesielle norske bosettingsmønsteret er på vei til å forsvinne og at det som nå ser ut til å skje med kommuner, politi og annen offentlig virksomhet vil forsterke en slik utvikling.
Hvis kommuner slås sammen betyr det at de kommunesenter som finnes i dag blir tappet på status, kompetansearbeidsplasser og livskraft. Det er naturlig at de som bor der er imot.
Også Oslo, Trondheim eller hvilket som helst sted reagerer når de risikerer å bli tappet for livskraft gjennom organisasjonsendringer. Det gjelder for bedrifter, direktorat eller andre viktige arbeidsplasser. Når Danske Bank flytter sitt hovedkontor fra Trondheim, Statoil flytter virksomhet fra Trøndelag eller biskopenes preses ikke bor i Nidaros hele tiden så reageres det av de samme grunner.
Hvis Norge nord for Dovre skulle bli en region ville Trondheim sannsynligvis være for, hvis sentrum havnet her, men ikke hvis Bodø eller Tromsø ble administrasjonssentrum.
Det finnes en rekke andre gode argument for og imot kommunesammenslåinger som gjelder kvalitet, effektivitet og demokrati. De er minst like viktige, men det går aldri å bortse fra argumentene om status, kompetansearbeidsplasser og livskraft. Jeg tror at det vil være riktig med kommunesammenslåinger mange steder. Det bør likevel skje frivillig. Et alternativ kan også være å overføre noen av de krevende kommunale oppgavene til fylkeskommuner, regioner eller statlig virksomhet.
3. Verdier for generasjoner
Å bygge opp en felles formue av oljeøkonomien er ikke bare vakkert. Statens pensjonsfond er genialt. I mitt hjemland Sverige er jeg ganske sikker på at den verdien hadde havnet hos noen selskaper og så hadde man håpet på at det ville bidra til alles velstand. Med noe så usexy som handlingsregelen forhindres at alle pengene blir brukt opp nå og at de spises opp av høyere lønninger og priser. Arbeidsledigheten kan holdes unikt lav, til glede for alle i samfunnet.
4. En annerledesdag
Slik jeg ser det er det en verdi for Norge å ikke følge Sverige inn i søndagsshoppingens sjelløshet. Uansett hvordan jeg prøver vil jeg likevel ikke klare å formidle det bedre enn Øystein Hauge som skriver:
«Ja til søndagsåpne bøker fjelltoppar dobbeltsenger telt badeplassar skiløyper hav hoppbakkar kinoar turstiar kunstutstillinger bilvinduer bedehus veksthus gitarkasser aldersheimar stalldører syltetøykrukker svømmehallar turisthytter kronblad hjerter.
Ja til søndagsåpne mennesker!
(Ikkje butikkar)»