Times Higher Education University Ranking for 2012-2013 har nok en gang vist at norske universiteter sliter med middelmådige plasseringer, denne gangen også med nedadgående trend.
Alle våre naboland gjør det betydelig bedre, uten at noen av de som er ansvarlige for norsk universitetspolitikk ser ut til å være interessert. Statssekretæren i undervisningsdepartementet tar dekning og skylder på upålitelige kriterier. Eliteuniversiteter skal hun ha seg frabedt.
Det peker seg ut to områder hvor norske universiteter er spesielt svake: internasjonalt ry og vitenskaplige siteringer. Norske universiteter er ikke synlige i landskapet. Det er ikke nok å være verdensberømt i Trøndelag.
Den begredelige situasjonen har tre årsaker: professorenes arbeidsforhold og lønn er ikke konkurransedyktige med det som tilbys i olje- og gassindustrien, universitetene er administrasjonsstyrt, og det utføres for lite grunnforskning.
Karrierestigen på statens lønnsskala er ikke sammenlignbar med det som kan oppnås innen olje- og gassindustri. Det er neppe av avgjørende betydning. Det er begynnerlønningene og dårlige arbeidsforhold ved universitetene som får de beste hodene til å forlate akademia til fordel for en fristende industrikarriere. Vi ser ofte at lovende studenter og doktorgradskandidater ikke orker å satse på en usikker forskerstilling hvor langsiktighet beror på lunefulle bevilgende myndigheter som krever en uendelighet av søknader med tilhørende byråkratiske formaliteter.
Akademikere er opptatt av sin faglige virksomhet. Det er arbeidsforholdene som betyr mest. Det er forstemmende å se at da Norge fortsatt var et fattig land, bygde man laboratorier på Gløshaugen. Med dagens overflod er man mest opptatt av å bruke så lite areal som mulig. Er du driftig og har en god idé, må du forvente deg motstand, administrasjonen har innført husleie. Din egen garasje er tryggest. Men kommer du seilende inn med en båtlast penger av industristøtte, da har du håp. Din idé må være salgbar, og administrasjonen må få sin del av kaka.
Mange hevder at vi i altfor stor grad satser på breddeuniversiteter. Å spisse sin profil er en smart strategi som fungerer godt i land med et betydelig større antall universiteter enn hos oss. Det historien har lært oss er at neste generasjons oppsiktsvekkende forskningsresultater kommer der vi minst venter det. Da er det ikke så smart å legge ned bare for å spare penger. Kanskje er det en løsning å øke antall norske universiteter, men at alle samtidig spesialiserer seg på et begrenset antall fagfelt.
Makten sitter der pengene går. Av det staten årlig bevilger til NTNU tar administrasjonen først sin egendefinerte andel pluss noe de kaller strategimidler, deretter tar fakultetet sitt, og til slutt drypper resten på instituttene, hvor produksjonsapparatet sitter, der det faktisk produseres forskning og undervisning. Strategimidler deles ut til de som administrasjonen selv synes er flinkeste guttene i klassen, dermed har de støtte hos tilstrekkelig mange professorer til at de kan fortsette. Vi har fått et akademia hvor alle professorer er like, noen professorer er likere enn andre, men aller likest er direktørene. Det er kanskje derfor vi har fått så mange direktører med og uten portefølje?
Det må bli slutt på at administrasjonen selv bestemmer sin egen størrelse, det må være behovet for støtte til professorene som teller. Ved NTNU har vi fakulteter som ikke har organisatorisk tilknytning til hverken utdanning eller forskning, og styret har ikke engang diskutert saken. Det viser mangel på vilje. Det finnes ingen poeng for administrativ størrelse på internasjonale rankinglister.
Norske universiteter er svake på den såkalte siteringsindeksen fordi det er for lite grunnforskning. Det vi forsker på er allerede pløyd mark. Dette skyldes Forskningsrådets dominerende stilling i bevilgningssystemet og dessuten departementets tellekantsystem hvor pengene er bestemt av produksjonsvolum slik at reproduksjon er mest lønnsomt.
Forskningsrådet definerer hva det skal forskes på. Har du originale idéer er du utenfor og da får du ingenting. I dette systemet er det de tilpasningsdyktige middelmådighetene som er vinnerne, og dermed skjer det lite grunnforskning men mye utvikling. I Forskningsrådet har man hverken kompetanse eller vilje til å satse på det utrygge, de er mest opptatt av ryggdekning til byråkratene i departementet. Vi sliter med ukloke politikere og stivnakkede byråkrater. De som har makt nok til å gjøre noe er oppflasket i Ap-skolen hvor man raskt blir drillet til å tenke på seg selv og sine venner.
Departementets overvektige forsøk på å stimulere til produksjon gir nettopp det, og ikke forskning i ordets rette forstand. Departementet vil gjerne ha innovasjon, men får det ikke. Det blir ikke kreativitet av å inspisere tellekanter.
Hva kan gjøres? Forskningsrådet bør legges ned. Pengene bør gå direkte til instituttene der forskningen faktisk produseres. Professorene må ta tilbake makten over universitetene. Om nødvendig må universitetsloven endres. Universitetets ledelse og fremste forskere må sammen ut på den internasjonale arena.
Om intet gjøres er det et tidsspørsmål før de mest talentfulle tar sin utdannelse andre steder. Det er ikke langt fra Oslo til København, Århus, Lund. Man må undre seg på om det vil være nødvendig å innføre private universiteter før det offentlige våkner til erkjennelse.