Drøpping, Ålvundfjord: Mandag 14. april 2014. Nordvesten viste muskler og la ned mye snø i Sunndalsfjella.
- Når de ikke har kommet ned nå, så... Nei, dette har gått galt.
Knut Harald Drøpping kom mot oss gjennom snøføyka fra Sea King-helikopteret. Han skalv. Ikke av vinden og sludden i tussmørket, men av frykt for å ha mistet sin sønn.
På grunn av en feil forsvant deler av teksten i denne artikkelen i dagens papirutgave av Adresseavisen. Vi beklager dette, og publiserer derfor artikkelen slik at den er tilgjengelig for alle på adressa.no.
Presset grenser
Ni måneder senere møter vi ham igjen, sammen med kona Liv.
- Vi var redde for at dette skulle skje, sier de om den tragiske ulykken som krevde deres sønns liv.
Skoleflinke Ola Inge var et multitalent i idrett, han likte å utfordre seg selv fysisk – og å presse grenser. Han svømte over Todalsfjorden. Løp gjerne opp det lokale fjellet Stortuva et par ganger om dagen. Og i 2013 satte han ny norsk rekord i å gå flest høydemeter på ett døgn. I løpet av 22 timer gikk han 12007 høydemeter, til sammen 15 turer opp og ned Alnestind ved Trollstigen.
Etter at han til sin egen overraskelse vant fjellsykkelrittet Savalen-Oppdal i 2006, satset Ola Inge på sykling, som han kombinerte med økonomistudier. Han avsluttet sykkelkarrieren som proffsyklist – for en latvisk klubb.
Så ble det brattkjøring på ski. Ekstrem brattkjøring.
- Dess brattere og større utfordringene var, dess bedre var det. Det var de vanskelige nedkjøringene som trigget ham. Det å mestre den mest krevende skikjøringen var drivkraften. Og naturopplevelsene, sier foreldrene.
- Det var dette som felte ham.
Den siste turen
Ingen var mer glad enn Liv og Knut Harald da Ola Inge i februar 2014 flyttet hjem til kårboligen på gården, og begynte i jobb i Sunndal Sparebank. De håpet han ville roe ned den vågale skiaktiviteten i fjellet. «Det er noe som er viktigere nå», sa Ola Inge selv, og siktet til livet med kjæresten Vivian og jobben.
- Det var ei fin tid. Men den ble altfor kort, sier Liv og Knut Harald.
Påsken 2014 skulle store deler av den nærmeste familien møtes på hotell på Bjorli. Liv malte utemøbler før de skulle dra i vei. Knut Harald drev med vedarbeid.
Ola Inge hadde tatt seg fri fra jobb denne dagen, mandag 14. april, for å besøke kjæresten Vivian i Molde. Tidlig om morgenen valgte han imidlertid å legge inn en topptur først, sammen med tre andre skikjørere.
De avtalte å møtes ved Brandstad, innerst i Øksendalen.
- Vi visste ikke at Ola Inge var på tur, før vi fikk tekstmelding fra kjæresten hans ved 18-tiden om at han ikke hadde kommet tilbake som avtalt klokken 16, forteller foreldrene.
Da ringte Knut Harald 112.
Det var allerede satt i gang en stor leteaksjon da Knut Harald Drøpping ringte politiets nødnummer. Fire unge menn var savnet. Ola Inge var blant disse.
Et lite håp
- Etter at jeg hadde lagt på, sa jeg til Liv at «nå har vi mistet Ola Inge». For det er ingen som graver seg ned der, ingen som roter seg bort. Og de var lommekjente i området. Jeg skjønte at de var tatt av ras, forteller Knut Harald.
- Jeg kastet meg i bilen og kjørte rett opp i Øksendalen. Jeg satt sammen med politiet og folkene fra redningshelikopteret, som ikke kom seg inn i området på grunn av uværet.
Han klamret seg til håpet om at en av dem hadde brukket en fot eller lignende, og at dette forsinket dem.
Det var et lite håp, men det brast snart. Heller ikke tirsdag kunne letemannskapene ta seg inn i området, på grunn av været. Og da det ble lokalisert signaler fra fire skredsøkere i et skred, sank realitetene inn.
Ble funnet sist
Onsdag ble tre av de fire mennene funnet omkommet. De ble fraktet ned til Brandstad.
Ola Inge var ikke blant de tre. Dette ble et nytt sjokk for familien.
Det viste seg at Ola Inge ikke hadde hatt skredsøkeren på seg, men i sekken. Derfor tok det tid før han ble funnet.
- Det var lange minutter. Heldigvis fant de ham etter en time eller to, forteller Knut Harald.
- Å se helikopteret komme ned fra dalen, og vite at vår sønn var der og at han var død, det var en enormt sterk følelsesmessig opplevelse.
Liv og Knut Harald fikk muligheten til å se Ola Inge inne i helikopteret, men det maktet ikke Knut Harald. Liv så ham imidlertid.
De verste døgnene
- Jeg ble leiet inn i helikopteret. Det siste skrittet måtte jeg ta selv. Jeg fikk se ham i skiklærne, slik han var. Det var så godt å se ham. I ettertid er det godt å tenke på.
Meldingen om at Ola Inge var savnet ble starten på de verste døgnene i Liv og Knut Harald Drøppings liv.
- Du står utenfor deg selv, og du er maktesløs. Som menneske er vi ikke i stand til å håndtere følelsen av å miste et barn. Det er enormt sterke saker. Du blir forferdelig liten når du har mistet ungen din. Det går ikke an å forstå. Det er en ekstrem følelsesmessig opplevelse, du er fullstendig satt ut, sier de.
Minnestunden i Ålvundeid kirke onsdag kveld var flott og sterk. Langfredag gikk hundre personer på minnetur for Ola Inge til Trolltind.
- Du er alene med din sorg. Men varmen fra venner, slekt, bygdefolket, kollegaer – det har betydd mye.
Den første julen
Familien vil ikke samles til julefeiring i gammelstuggu på Drøpping i år.
- Julen er en familiehøytid med så mange gode minner. Men akkurat nå er det bare vondt, sier Liv. Hun gruer seg til høytidsdagene.
- Baking og slikt, det har jeg hatt liten lyst til å drive med. Og julekvelden blir vi på hytta til Knut Haralds bror, i Oppdal. Det blir for nært på å gjøre akkurat det samme som i tidligere år. Men ellers forsøker vi å holde på tradisjonene på omtrent samme vis, og neste jul håper vi at vi kan feire her igjen sammen med familien, sier hun.
Julens budskap blir heller ikke som før for Liv og Knut Harald.
- Jeg er ikke helt på talefot med Gud nå, medgir Liv.
Må sortere på nytt
I hverdagen er jobben et friminutt fra sorgen for Liv, som i likhet med sin mann er lærer. Men hun er sliten, forteller hun.
- Vi er pumpa når vi kommer hjem, og trenger mye hvile. Vi bærer fortsatt på en tung stein. Sorgen er konstant nær, og når jeg har en fritime, kommer den. Det føles som om det vil ta år før jeg kan gå videre, sier Liv.
- Vi fungerer i hverdagen, men det er tøft. Det er så skakende, så store dimensjoner over det å miste et barn. Du må reorganisere ditt indre. Alt må sorters på nytt, forteller Knut Harald. Han blir stille og ser ut av vinduet.
- Jeg opplever alt på nye måter etter Ola Inge kom bort. Soloppganger. Sommerdager. Siloslått. Fjellturer. Fjøsarbeid. Absolutt alt oppleves annerledes. Følelsene er sterkere.
Knut Harald mener at man blir mindre redd for å vise svake sider når man har opplevd et så stort tap.
- Mange ting som man ofte kan bruke mye energi på, blir uvesentlige bagateller. Mens de store tingene betyr mye, mye mer.
En bønn fra de hjemme
De mest kaotiske følelsene har lagt seg, men Liv og Knut Haralds sorg er sterk og konstant. De tar en dag om gangen, forteller de.
- Vi har en vilje til å leve videre. Det tror jeg er viktig, sier Liv.
- Men vi vet ikke om vi noen sinne vil klare å forsone oss med at vi ikke får høre Ola Inges friske «hei» mer, at han aldri mer vil stå her i døra.
De prøvde flere ganger å bremse sønnen. Han var for dristig, mente de.
Jeg sa til ham mang en gang at jeg syntes at han hadde prestert nok, sier Liv. Hun ber alle topptur-folk om å være forsiktige i det lunefulle fjellet.
- Kjære brattkjørere, trenger dere virkelig å kjøre de bratteste fjellsidene? 30 grader bør være en grense.
Knut Harald er enig.
- Jeg tror brattkjørerne må være tøffere med seg selv og med hverandre. De må si nei oftere. Noen bratte heng bør få være i fred, føler vi. Det er lov å tenke på de som ikke er med på turen også, på oss som sitter hjemme.