For hva skal man tro når hele førjulsvinteren er uten snø, skiføret i marka er like dårlig som på Gran Canaria og vinterklærne ligger urørt inne i skapet helt frem til sola snur – og vel så det.
Riktignok fikk vi nylig litt snø og kuldegrader. Skiføret begynte å ligne på noe, gradestokken krøp langt ned på minussiden. Alt var hvitt, tørt og vakkert. På Facebook begynte vintersutrerne å klage over det hvite som datt fra himmelen. Som jeg koste meg da byfiser begynte å klage på at de ikke lenger kunne spankulere rundt i hvite tøysko midt på vinteren.
Livet var i vater – det var snø i Vårløypa og Henriksåsen, snøfreserne på Byåsen sang og brummet langt inni vinterkvelden. Vi tittet opp på snøen som falt, tok tak i snøskuffer og brøt oss på dagens tredje runde med snømåking. Ungene på Myra jublet og spant rundt på skøytene sine. Det var kaldt, vakkert og slik vinteren skal være her oppe under Nordpolen.
Slik gikk det noen dager – før mildvær og regn slo til igjen og ødela alt sammen.
Slaps, salt, hålke og grus tok igjen over. På nyhetene sto folk i Tafjord i T-skjorter og håpet på ny varmerekord i januar. På Sunndalsøra begynte de igjen å skryte av varmebølgene. Byfisene fant igjen frem joggesko og jublet på såkalte sosiale medier om hvor fin «vinteren» er.
Jeg har gitt opp å argumentere mot dem som mener grå issørpe og fire pluss er mye bedre enn snødekte grantrær, blå swix og sju minus som biter lett i nesen og i kinnene. Jeg har resignert – jeg bryter sammen og lar all fornuft fare.
Jeg står herved frem som klimaskeptiker. På en måte er det fint å få sagt det:
Det klimaet vi har nå er jeg meget skeptisk til!
