Swans forrige album «The Seer» (2012) burde egentlig vært umulig å overgå. Som plate nummer to etter en 16 år lang pause, 30 år etter bandet ble startet, var den en åpenbaring både i ambisjonsnivå og bredde. Malt utover to cd-er, eller seks sider vinyl, var det en fryktinngytende gigant som oppsummerte de fleste sidene av en usedvanlig kompromissløs karriere mens det samtidig pekte uanstrengt framover. Det er lett å stable opp argumenter for at dette er bandets sterkeste album.
Og allerede nå altså, bare to år senere, er det mulig vi må revurdere dette.
På overflaten er det mye som er likt i denne omgang. «To Be Kind» strekker seg over to timer mens albumets lengste spor passerer halvtimen. Bandet bygger fortsatt opp monolittiske vegger av lyd som kler en bandleder som nylig vitset til Pitchfork at akkordskifter er litt klisjé. Repetisjonen dyrkes altså framfor alt, mens de nitid konstruerte oppbygningene er minst like fascinerende som de deliriske forløsningene.
Her er attpåtil de få vakre oasene som tross alt lå i «The Seer» fraværende, mens det heller gjøres noen dypp i andre sjangre som på den fragmentert blues-låta «Just a Little Boy (for Chester Burnett» og den dysfunksjonelle funk-strutten «A Little God in My Hands». Når bandet legger seg helt i bakgrunnen med «Some Things We Do», låter det fortsatt knugende og klaustrofobisk, mens når de gamper på med full proto-rock utblåsning på «Oxygen», er det nesten så man må holde seg fast mens man fornemmer eimen av svovel.
Ser du for deg et møte mellom The Bad Seeds, Sunn O))), Neurosis, Pink Floyd og Einstürzende Neubauten, er du fortsatt ikke så veldig nær, men det er trolig det nærmeste vi kommer.
Det er over denne kontrollerte kakofonien Michael Gira er dirigent, svovelpredikant og skummel onkel. Gira er både den harmdirrende pekefingeren til Nick Cave og en impotent Jim Morrisson i et hav med groupier – alt etter som. Når han agerer babystemme og skriker at han bare er en liten gutt i møte med hånlig bokslatter, er det mørkt – selv på Swans-skalaen. Når hans desperate skrik etter kjærlighet møter den samme latteren, blir det bare verre.
«Mer av det samme» er et gjengs brukt kritisk poeng, som jeg ofte er med på. I møte med Swans er det imidlertid få innvendinger som treffer dårligere. Å sitte fjetret gjennom to timer brutal kompromissløshet er én ting. Det er når en skjelvende pekefinger atter en gang søker mot play-knappen man vet man har funnet noe helt spesielt.
Anmeldt av MARTIN ANFINSEN
