Terius Nash, alias The-Dream, har det siste tiåret vært den beste og stødigste leverandøren av r&b i skjæringspunktet mellom kunstnerisk kredibilitet og publikumsvennlig flørt, mellom sjangerkonservering og –utforsking. Likevel er han fortsatt mest kjent for sine låtbidrag for artister som Beyoncé, Justin Bieber, Brandy, Usher og Rihanna enn for sine egne plater.

Sørgelig nok, for hans første tre album, den såkalte «Love Trilogy», utgjør en ekstremt solid rekke - før forsinkelsene begynte å tårne seg opp etter 2010. «IV Play» har vært ekstremt etterlengtet, utsatt for en rekke forsinkelser og endrede prosjekttitler - og i opprør mot Def Jams overstyring ga han i 2011 ut kanskje sin sterkeste utgivelse, gratisalbumet «1977», der han viste at han ikke bare er førsteelsker og kåtskalk, men også kan være troverdig i den forsmådde offerrollen.

Når «hvileskjæret» holdt så skyhøy kvalitet, hadde jeg for å være helt ærlig håpet på noe av et mesterverk. En slags «Voodoo» for 2010-tallet, en maktdemonstrasjon av et album som skulle definere sjangeren i mange år framover. Mange udiskutable kvaliteter til tross, et slikt uangripelig standardverk er «IV Play» dessverre ikke.

Som en slags unnskyldning eller kompensasjon for sendrektigheten, pøser han på med låter, premiumutgaven av albumet har 18 av dem. Ikke bare er det størrelsen det tydeligvis kommer an på, paradoksalt nok låter det også som han har det travelt. «I can give a fuck about the foreplay» åpner han på tittelsporet, og durer i vei med en bukett sanger såpass varierte at stemningen aldri helt får satt seg før han er i gang med neste erogene sone.

Mye av styrken ved tidligere The-Dream-album har vært at han alltid har tatt seg tid tid til å pensle ut detaljer og førføreriske, hypnotiske stemninger. På «IV Play» er det masse action, desto mindre følsomme og tålmodige kjærtegn. Ikke nødvendigvis det mest effektive, all den tid han tross alt jakter på «The Holy Love».

Det er først og fremst helheten som virker litt tilfeldig og retningsløs, det finnes nydelige enkeltlåter i rikt monn. Mye av The-Dreams styrke i mine ører er at han er et naturlig bindeledd mellom fortid og framtid, mellom R. Kelly og The Weeknd om du vil. Han har vel aldri hatt mer rørende nerdete 90-tallsvisitter enn på tittelsporet og «Equestrian», enda mer overrasker den skitne vocoder-bluesen han gjør med gitaristen Gary Clark jr. (som løser seg opp i platas vakreste, mest høyverdige refreng) på «Too Early». Han virker i det hele tatt mer komfortabel med å se tilbake enn å se framover, på låter som «Tron» anlegger han en skarpere, mer illevarslende musikalsk tone i et forsøk på å beholde forspranget på yngre jyplinger, uten at han lykkes helt med det.

At det er hans mest gjestetunge plate, virker ikke bare til dens fordel. Ekteparet Beyoncé og Jay-Z har gjort bedre innhop før, enda mindre bemerkelsesverdig er besøkene fra Big Sean og Pusha T. Da er «Where Have You Been», en nydelig, minimalistisk slow-jam med Kelly Rowland, adskillig bedre.

«IV Play» er et mangfoldig album med enkeltelementer som vil vare, som vil levere drypp i lang tid framover. Samtidig framstår det til tider forbausende sammenrasket, planløst og lite helhetlig. Det er svært få som lager flottere kontemporær r&b enn det vi hører på brorparten av «IV Play». Problemet er bare at flere av de bedre platene er laget av Terius Nash selv.

HØYDEPUNKT: «Too Early»