Å få flere til å sykle er lønnsomt og fornuftig. En skulle tro det var motsatt, slik debatten raser.
Glem skattetrykk og bomveier, glem klimakrise og lønnsoppgjør, glem tidsklemme og valgkamp. Alt dette vekker bare slapt engasjement. Du kan til og med se bort fra tiggere og innvandring. Det er syklistdebatten som virkelig tar av, i alle fall hvis vi bruker nettdebatten som målestokk.
Personer som er frekke nok til å bruke veien til noe annet enn å la seg transportere av en halvannet tonn tung boks, vekker irritasjon og harme hos enkelte bilister. En forsinkelse på ti sekunder eller i enkelte tilfeller et helt minutt, kan være krevende nok å takle når du sitter bak et ratt, om ikke de rullende sneglene på to hjul også tillater seg å hevde at de er i sin fulle rett. Skjer det en ulykke, er det til pass for dem.
Rett skal være rett, mye av debatten er en tilnærmet saklig diskusjon om trafikkregler og hva som er god adferd i trafikken.
I formiddag settes det anstrengte forholdet på en ekstrem prøve når et par tusen sykkelryttere okkuperer E6 ut av Trondheim for å sykle til Oslo. «Den store styrkeprøven» får dobbel betydning.
Det syklisthaterne kanskje ikke tenker på, er at den 130 år gamle oppfinnelsen er svar på minst tre av vår tids store utfordringer: Folkehelse, miljø og byutvikling.
Hvordan bedre helsa til en stillesittende og overvektig befolkning? Hvordan begrense forurensing og CO2-utslipp? Hvordan løse trafikkproblemene i de store byene?
Svaret er enkelt: Få flere til å bruke sykkel istedenfor bil på korte turer.
Først var sykkelen et dyrt statussymbol, så ble den framkomstmiddelet til ungdom og nøysomme familiefedre på vei til jobb, deretter forsvant den nesten helt fra trafikkbildet. I mellomtiden vokste bilparken og bilbruken så kraftig at vi ikke lenger kan veibygge oss ut av problemet i byene.
I en mannsalder har bilistene fått råde grunnen nesten alene. Først i det siste tiåret har syklingen på nytt tatt av. Samtidig har ikke tilretteleggingen for tohjulingene holdt tritt. Dermed irriterer syklisten både bilførerne og fotgjengerne der han hevder sin rett på fortau og i veibanen.
Med uklare trafikkregler og tendenser til «vill vest»-holdninger i begge leirer, er det grobunn for konflikter og, enda verre, alvorlige ulykker. Utbyggingen som nå pågår, med flere rene sykkelfelt, er ett svar. Bedre trafikkultur er et annet.
Det finnes fire typer syklister: Jobbsyklisten, tursyklisten, terrengsyklisten og landeveisrytteren. Jeg synes de to første kategoriene fortjener mest sympati. Det er i alle fall de som best svarer på de tre nevnte samfunnsutfordringene. Uten tvil er det landeveisrytteren og terrengsyklisten som pådrar seg mest irritasjon. Dels fordi de «bare» er ute for å trene, dels fordi de er de mest offensive og dels fordi de i størst grad kommer i kritisk nær kontakt med andre brukere av henholdsvis veien og marka.
Noen ganger virker det som at det er syklistenes fremtoning som provoserer. Menn i sin beste alder, med dyrt utstyr og treningsiver som en toppidrettsutøver, har noe ved seg som mange ikke tåler.
I de siste fire-fem årene har tiltak for syklister skutt fart. Miljøpakken som opprinnelig skulle gi 800 000 kroner til sykkelformål, vil nå gi 1,5 milliarder. Til høsten starter arbeidet med Skansenbrua som binder sammen Ila og Brattøra. Sist onsdag vedtok politikerne flere nye sykkelsatsinger for 2014.
Et forsiktig anslag sier at for hver milliard som investeres i sykkeltiltak, får samfunnet fire milliarder igjen. Hver person som setter igjen bilen og sykler eller går til jobben, sparer samfunnet for tre millioner kroner gjennom livet.
Likevel er gratis parkering på jobben skattefritt, mens subsidierte sykler eller busskort er fordelsbeskattet. Forstå det den som kan.
I Trondheim har vi hatt sykkelheisen «Trampe» i tjue år. Jeg liker Trampe, men skal jeg være ærlig, tviler jeg på at den har særlig stor betydning for hvor mange som velger å sykle til og fra sentrum.
De sprekeste sykler heller opp Brubakken eller velger Lillegårdsbakken. Mange av dem som ikke er fullt så spreke, får ikke til å bruke den eller tør ikke prøve. Velger du å trille sykkelen opp bakken, bruker du under et minutt mer tid.
Torsdag ettermiddag testet jeg sykkelheisen. Samtidig startet en ung mann som tråkket opp – og han kom klart før meg til topps. Av de ti neste syklistene som skulle opp bakken, var det bare én som tok heisen. Tre syklet opp, mens resten gikk. Like etterpå dannet det seg en liten kø av folk som ville prøve. At noen våger, er tydeligvis smittsomt.
Trampe er en artig sykkelgimmick, men først og fremst en turistattraksjon. Derfor må oppglødde turister slippe å bli avspist med å måtte fotografere hverandre foran et forvokst sikringsskap og en sprekk i fortauet. Sørg for at heisen virker og ansett ungdommer som kan vise den i bruk. Samtidig kan de instruere syklister som kvier seg for å prøve. En fin sommerjobb!
Det planlegges flere sykkelheiser, blant annet opp til Byåsen. Men det spørs om investeringen gir stor nok «avkastning» i form av at flere velger sykkel framfor bil.
I motsetning til i Danmark og alle andre sykkelnasjoner, der folk sykler til jobb i dress og skjørt, er norske jobbsyklister i stor grad motivert av mosjon og trening. Derfor er ikke motbakker nødvendigvis så stor hindring.
På den annen side, det kan tenkes at de treningsmotiverte allerede er mobilisert og at syklingen må bli enklere, sikrere og mer komfortabel for å få flere ut på hjul. Sykler med elmotor kan være ett av svarene.
Selv sykler jeg nesten hver dag og opplever at sykkelbyen Trondheim begynner å bli bra. Sykkelfeltene i Ila og i Kjøpmannsgata er utmerket, men hvorfor lar man gamle sykkelfelt forfalle?
Jeg kunne ha syklet til jobben også, men elendig syklist som jeg er, bruker jeg godt over én time tur-retur de få gangene jeg har prøvd. Ifølge et oppslag her i avisen nylig, bor 130000 trondhjemmere innenfor grensen på én time. Et overraskende stort potensial.
Svært mange som stanger i bilkø hver morgen og ettermiddag, kunne lett ha syklet til jobb. En fersk undersøkelse viser at 20 prosent av bilistene ser på sykkelen som det beste alternativet til bilen. Vi som sitter bak rattet, bør i det minste sende en vennlig tanke til alle som bruker pedaler: Takk for at du sykler, slik at bilkøen jeg står i, ikke er større.
Isteden er det noen bilister som irriterer seg så mye over syklistene at de mister både sunn fornuft og folkeskikk. Konflikten er latterlig og viser at vi egentlig har lite å slåss om her i landet. Hva med å roe litt ned?
Bilistene må venne seg til at det blir flere og flere syklister. Så får også enkelte syklister skjerpe seg. De som pukker på trafikkreglene når det er fordelaktig og bryter reglene når det passer dem best, ødelegger mye for mange.
Undersøkelser viser at det hver dag gjennomføres 40 000 små eller større reiser med sykkel i Trondheim. Hvordan ville trafikkforholdene vært med et tilsvarende antall flere biler? Kaos og endeløse køer. Hva vil skje om dobbelt så mange syklet? Samfunnet og hver enkelt syklist ville fått kjempegevinst.
Mandag skal jeg sykle til jobb, tror jeg.