Roar Ræstad er det nyeste skuddet på stammen av krimforfattere i Trondheim, og veteranene tar i mot ham med åpne armer.
Det er oktober 1942, og drapsetterforsker Gabriel Navarseth ved Trondheim politikammer famler seg frem i veitene på Hospitalsløkkan. Det er mørke selv midt på dagen, i hvert fall om vi snakker metaforisk, denne verste krigshøsten i Trondheim, men kveldene og nettene er likevel helt spesielle. Blendingspåbudet gjør det nesten umulig å se personen på den andre siden av gaten, og det er det som berger Navarseth som er på vei tilbake til politikammeret i Hornemannsgården etter et farlig møte i natten.
- For oss moderne storbymennesker er det bortimot umulig å forestille seg hvor mørkt det må ha vært i disse krigsårene, da ikke så mye som en stripe lys fikk slippe gjennom blendingsgardinene, sier Roar Ræstad (48).
I høst er han på banen med sin andre kriminalroman om Gabriel Navarseth, som fortsetter å balansere på slak line i en by der vanlig sivilt politiarbeid er satt under press av både det politiserte norske Statspolitiet og tyske Gestapo. I anmeldelsene av «Elven», oppfølgeren til debutromanen «Sovende hunder», får Ræstad ros for å skrive frem et levende bilde av Trondheim, slik det må ha fortonet seg i de ukene da unntakstilstanden ble innført, da de ti sonofrene ble henrettet og da deportasjonen av jødene begynte. Josef Terboven, Hitlers rikskomissær i Norge, er med i Ræstads krim. Det samme er Gestapo-sjef Gerhard Flesch og den beryktede fylkeslederen i Nasjonal Samling, Henrik Rogstad. Reidar Landgraff, politifullmektigen som styrer det groteske Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer, har også en birolle.
- Da jeg skulle skrive en trondheimskrim, var det naturlig for meg å legge handlingen til andre verdenskrig, sier Roar Ræstad, som har en master i historie fra NTNU og nå underviser i faget ved Strinda videregående skole.
Like tøff som Bergen
- Trondheim er en interessant og spennende by som kulisse for krim, sier Kim Småge, bokaktuell i høst med romanen «Dameroman m/menn», og en av de aller første i Norge som kan smykke seg med tittelen «krimdronning». Det er gått tolv år siden hun utga sin siste krim med politikvinnen Anne-kin Halvorsen i hovedrollen, og nå ønsker hun Roar Ræstad velkommen om bord.
Det samme gjør Fredrik Skagen, Idar Lind, Tore Oksholen og Jørgen Brekke, som til sammen har drøssevis med drap på samvittigheten, og som har spredd sine lik ut over mesteparten av Trondheim.
- Trondheim har et fint knippe krimforfattere, forsikrer han som mer enn noen andre norske krimforfattere har brukt kriminalromanen til å portrettere sin egen by. Gunnar Staalesens romanunivers trekker hvert år turister i hopetall til Bergen for å gå guidede Varg Veum-turer i vestlandshovedstaden.
- Trondheim har heller ingen ting å skjemmes over. De to byene, med tunge skyer og mørke smau, har like perfekte rammer for nettopp krimromanen, mener Staalesen, som i år er ute med bok nummer 20 om den bergenske privatdetektiven.
- Jeg har brukt 40 år på å fylle dette lerretet, og jeg angrer naturligvis ikke et sekund på at jeg valgte å bruke Bergen som ramme. Da jeg skrev den første Varg Veum-boka for en evighet siden, var jeg riktignok litt redd for at en privatdetektiv på Strandkaien skulle ekskludere potensielle lesere andre steder i landet, men hvis du skriver godt og spennende nok, går det av seg selv. Jeg tror mange lesere også kan synes det er interessant å lese en ny krim fra Trondheim, for eksempel, heller enn enda en røverfortelling fra Oslo.
Klikk på pilen midt på bildet: Her er beviset på at Trondheim er minst like skummel som Bergen.
Nederst i saken kan du lese denne mikrokrimfortellingen i sin helhet.
Han skal straks gi seg i kast med Roar Ræstads krigskrim fra Trondheim, spent på hvordan den ferske kollegaen har løst utfordringen.
- Okkupasjonsårene er det mest dramatiske som har skjedd vårt land i moderne tid, og jeg tror vi kan komme til å få flere krimbøker fremover som legger handlingen til krigen. Kjell Ola Dahl fikk jo Rivertonprisen for «Kureren» i fjor, og internasjonalt fins det flere som skriver i denne genren, fremfor alt Philip Kerr, sier Gunnar Staalesen.
Måtte rømme Trondheim
Mens Gunnar Staalesen brukte Varg Veum til å sette Bergen på det krimlitterære kartet fra midt på 1970-tallet, gjorde Fredrik Skagen det samme i Trondheim. Etter å ha skrevet flere skjønnlitterære romaner, ble leserne presentert for antihelten og falskmyntneren Morten Martens i «Viktor! Viktor!» i 1982. Martens måtte av gode grunner stikke av fra hjembyen og etablerte seg under fiktivt navn i England, og han kunne derfor ikke - som Varg Veum - bedrive trondheimsreklame på samme måte, hvordan nå det skulle latt seg gjøre med et så rufsete rulleblad. Men politimannen Christian Rønnes, som også dukker opp i de krimbøkene som ikke omhandler Morten Martens, gjorde sitt aller beste - på Skagens vegne.
- Det føles alltid mye tryggere å skrive om det du kan og kjenner aller best, sier Skagen, som snart fyller 80 år. Han har vært kreftsyk og er sliten etter en omfattende cellegiftkur, og selv om prognosene er gode og formen smått stigende, er han i tvil om det kommer noe mer fra hans penn.
- Jeg har hatt et utkast til en ny krim liggende på datamaskinen min i fem-seks år. Jeg tok livet av en fyr allerede på side 25 eller deromkring, skjønt det var egentlig en arbeidsulykke, men vi får se om jeg kommer i mål med den.
Skagen føler ikke at han har så mye mer å bevise, egentlig, og i trondheimslitteraturen vil krimbøkene hans stå til evig tid.
- Å bruke sin egen by, slik jeg har gjort, føyer seg inn i en lang tradisjon i krimlitteraturen, sier Fredrik Skagen som har base vegg i vegg med barndomshjemmet på Øya, og som ser både fordeler og ulemper med å bruke byscenene rett utenfor inngangsdøra.
- Du må være nøye med detaljene og vite at det alltid er en leser der ute som kan ta deg på feil. Jeg har ikke begått noen geografiske brølere, som han Oslo-baserte forfatteren som en gang plasserte Palmehaven i Olav Tryggvassons gate, men jeg tabbet meg en gang ut ved å innføre 100 pund-seddelen. Den største pengeseddelen britene hadde, den gang som nå, var 50 pund. Den største fallgruven du ellers kan gå i når du bruker din egen by litterært, er overdrivelsens kunst. Tendensen til å lesse på med for mange detaljer, fordi du har lest og kan så mye om de aktuelle bydelene. På samme måte som enkelte forfattere kan svikte når de beveger seg hjemmefra, kan det bli for mye av det gode på hjemmebane, mener Fredrik Skagen.
Han har hatt én kjøreregel gjennom hele forfatterkarrieren.
- Skriv aldri om plasser du ikke har vært på selv.
Korrigering fra Heimdal
- Fredrik var jo helt rå på researchen og detaljene, sier Kim Småge, fortsatt beundrende.
Hun har ikke vært ueffen selv heller, og har brukt sin oppvekst og bakgrunn fra Østbyen i Trondheim for alt det har hatt av verdi.
- Fordi Trondheim er en småby og storby på samme tid, har den så mange kvaliteter som innbyr til ulike typer prosa, sier Småge, som introduserte politikvinnen Anne-kin Halvorsen i en novellesamling tidlig på 90-tallet, før hun slapp henne løs for alvor i «Sub Rosa» i 1992.
- Det er en viss risiko å skrive fra hjemmebane, naturligvis, men i det store og hele må jo detaljene stemme uansett. Du kan dikte inn årstider og lukter og smak, men du kan liksom ikke plassere kantina på politistasjonen i feil ende av bygget, sier hun.
I «Containterkvinnen» lot hun en av figurene innta skytestilling på Øvre Møllenberg og sikte seg inn på Anne-kin Halvorsens leilighet lenger borti gata.
- Jeg hadde lest meg grundig opp på kulenes ballistiske bane, men etter at boka var kommet i salg, fikk jeg en telefon fra en fyr. «Bra jobba, Småge», sa han, men kulekaliberet stemmer ikke. Han var medlem av Heimdal skytterlag, og visste hva han snakket om.
Kim Småge vet ikke helt når hun kommer til å sende Anne-kin ut i den mørke Trondheimsnatta igjen.
- Det har aldri vært drivkraften min å skrive om mord for mordets skyld. Jeg har tilhørt Sjöwall & Wahlöö-skolen og har brukt sjangeren til å si noe som samfunnsutviklingen. Men vi får se. Trondheim som krimkulisse er i hvert fall perfekt, sier hun.
Det samme mener Jørgen Brekke, som slo gjennom med «Nådens omkrets», den første av hittil fem bøker om politimannen Odd Singsaker, i 2011. Mange kan fortsatt ikke passere Gunnerusbiblioteket på Kalvskinnet uten at de tenker på det flådde, hodeløse liket som Brekke plasserte der i debutboken.
Nå har Jørgen Brekke flytttet hjem til Horten, men Odd Singsaker er blitt igjen i strøket nedenfor Kristiansten festning.
- Det er enklere å ikke være trønder, da får jeg distanse, og det tror jeg er viktig, har Jørgen Brekke sagt til oss tidligere.
- Når man skal dikte er det en fordel å skrive om noe som ikke er så nært. Det hadde vært vanskeligere for meg å skrive om Horten. Og Trondheim er en såpass stor by at ingen trenger å føle at bøkene handler om dem.
«The city never failed me», har den amerikanske krimforfatteren Lawrence Block sagt, og da spiller det mindre rolle om det er på Manhattan dramaet utspiller seg - eller i Midtbyen i Trondheim.
- Byen er til å stole på, oppdaget også Idar Lind da han debuterte med «Hotell Tordenskjold» i 1985. I tre bøker skrev han om resepsjonisten Antonio Steen og politikvinnen Thelma B.S. Hansen, som noen år senere skulle dukke opp som forfatterpseudonymet til Lind i tre nye krimbøker.
Stadige kafébesøk
- Jeg var veldig inspirert av Gunnar Staalesen da jeg begynte å skrive «Hotell Tordenskjold», og jeg var fast bestemt på å bruke byen rått, slik han utnyttet Bergen og Dan Turéll portretterte København i sine krimbøker. Jeg tror jeg kan si at jeg var den første som brukte Trondheim systematisk på dette viset. Fredrik hadde jo sendt Morten Martens ut av landet på denne tida, forteller Lind.
Mye av handlingen, både i dagslys og i mørket, foregikk i området bak Vår Frue kirke, der det fiktive hotellet var plassert.
- Ellers hadde jeg som mål å sende mine hovedpersoner rundt på en evig kafévandring for å øke gjenkjennelseseffekten til lokale lesere, sier Idar Lind, og mye tyder på at han lyktes godt i en tid da Trondheim politikammer hadde mange romanfiktive etterforskere.
- I en av bøkene mikser jeg sammen denne forsamlingen av litterære politifolk og lar dem møtes, både Anne-kin Halvorsen til Kim Småge, Fredrik Skagens Chrstian Rønnes og min egen Thelma, samt en politibetjent fra hundepatruljen som hadde opptrådt i en ungdoms- roman av Anne B. Ragde.
Gatene under jorda
«Størrelsen på byen spiller ingen rolle, men det må være en by med trafikklys og et visst antall utesteder», skriver Catherine Phelps, som har redigert antologien «Crime Fiction In The City», om urbane trekk i krimlitteraturen. Selv skriver hun krim fra hjembyen Cardiff i Wales, der hun aldri vil gå tom for ideer.
«Urban krimlitteratur er mer realistisk enn det tradisjonelle britiske herregårdsmysteriet, og med byen som bakteppe, kan du lett forene det skumle med det samfunnskritiske på en helt annen måte. Bare ved å vandre rundt i gatene, kan du utvikle stadig nye ideer», hevder Phelps.
Sånn gikk Tore Oksholen og tenkte også for tolv år siden, til det som skulle bli hans debutkrim («En rik høst») og som skulle handle om genteknologi. Oksholen jobbet i informasjonsavdelingen ved NTNU på Gløshaugen, og på vei hjem fra jobb til boligen på Breidablikk, tok han snarveien gjennom de underjordiske korridorene på St. Olavs, ganger som knapt noen, utenom de som jobbet der, visste at eksisterte.
- Jeg tok en person som kunne vært meg, og så lot jeg ham bare forsvinne der nede, sier Oksholen, som senere har fulgt opp med to krimromaner og to ungdomsbøker fra Trondheim.
- Ved å bruke sin egen by på dette viset, kan man skape konkrete orienteringspunkt som leseren lett kan kjenne seg igjen i. Men det må ikke bli for hjemmekjent heller, og samtidig er jo risikoen til stede for at leseren - hvis hun eller han kan byen like godt som deg - ikke er med på premissene eller kjøper beskrivelsene, sier Oksholen.
Nesten på heltid
Roar Ræstad er såpass fersk i krimforfattergamet at han fortsatt skjelver ved tanken på å bli tatt i faktafeil. Han er godt i gang med den tredje Navarseth-romanen, som etter planen skal utkomme neste høst, og researchen er omfattende, forteller han mens vi begir oss gjennom Holstveita i retning Ilevolden. Det var i parken ved Hospitalskirka at Gabriel Navarseth en mørk kveld som dette møtte sin kontakt i motstandsbevegelsen i den første boka, «Sovende hunder». Det var en mørk og regntung kveld, naturligvis.
- Å bruke andre verdenskrig som arena byr på en del utfordringer. Men jeg er veldig opptatt av det som skjedde i disse årene, jeg har lest masse om tidsepoken og er ganske dyktig til å lete i de riktige arkivene. Hvis jeg er dyktig nok, håper jeg også å kunne male frem noen av de etiske og moralske valgene Navarseth blir konfrontert med i en tid da ingen ennå kan forutse utfallet av krigen, sier Ræstad.
- Gabriel Navarseth står hele tiden overfor en type veivalg som han antagelig ville sluppet på samme vis, om han hadde vært politietterforsker i vår egen tid. I krig handler mennesker annerledes, tror Roar Ræstad.
Han kommer fra Midsund i Møre og Romsdal og har bestandig skrevet.
- Dikt og noveller. Jeg kunne ha tapetsert veggene hjemme med refuserte manus som opp gjennom årene er kommet i retur fra forlagene, ler han.
Derfor nyter han den smule suksessen han nå føler på etter å ha overlevd to romaner på rad og med til dels svært gode anmeldelser som belønning. Han har i tillegg permisjon fra lærerjobben på Strinda og kan være forfatter på heltid, med all verdens tid til å researche og sluttføre den tredje Navarseth-romanen. De to første ble skrevet ut mens han delvis hadde pappapermisjon.
- Jeg vet ikke hvor mange bøker det blir med Navarseth, men jeg har i hvert fall rammeverket klar til to-tre bøker til. Vi får se hvordan ting utvikler seg i Hornemannsgården, der politiet holdt til, sier Ræstad spent.
På vei tilbake til byen, på hjørnet av Holstveita og Drillveita, stopper han.
- Her kom Henry Rinnan løpende i maidagene i 1945, på flukt fra Misjonshotellet, der han var satt i forvaring i påvente av avhør og rettssak.
- Kom bandelederen flyktende med Gabriel Navarseth i hælene?
- Hvem vet…
En hjertelig takk til:
Olav Andresen, som på kort varsel avlyste andre planer for kvelden og kom kjørende med sin vakre, lyseblå Chevrolet Impala 1958-modell. God anbefaling fra Trøndelag Veteranvognklubb!
Stor takk også til statistene Marcus Thalberg, Marie Bjørsvik og Helga Berge Naterstad, som frøys seg gjennom en hektisk, men morsom kveldstime.
En ekstra takk til: Krimforfatter Tore Oksholen som tok utfordringen på strak penn og skrev en mikronovelle til bildene på meget kort tid.
Her kan du lese den skumle mikrokrimhistorien
«Pluss og minus. Det kan bli for lite, og mye, av alt. For mye kvinnegnål. For mye utroskap. For mye uærlighet. Retorisk spørsmål: Kan det bli for mye kjærlighet? Svar nei. Derimot kan det bli for lite. Der kjærligheten slutter begynner falskheten. Falskhet fører til løgn. Løgn fører til mer løgn som nærer hatet. Når man først hater får man for lite av det meste. Man innser at det er noe som mangler.
Jeg ser på henne, på det som var henne. Tenker, verden har fått et lik for mye, sånn kan man si det. Men balansen min er gjenopprettet. Ingen pluss, ingen minus. Alt går i null.»
«Så hva er han – en jævla mormoner?»
«Vet ikke hva det er. Jeg er i lykkelige omstendigheter. Hva skal jeg si. Jeg som trodde det var oss to.»
«Lykkelige… Du mener han har smelt deg på tjukken? Herrejesus.»
«Kan dere to holde munn. Jeg må tenke.»
«Hva er det å tenke på? Han har holdt oss begge gående Jeg er blitt med barn med ham.
Edith har giftet seg med ham. I Nidarosdomen, til og med! Men hva faen har du… Har du… Det må jeg si.»
«Vi er der snart. Først skal jeg parkere bilen. Så skal vi myrde ham.»
«Vi? Vi har jo nettopp truffet hverandre.»
«Og så? Må man være venner for å drepe?»
Egentlig forstår jeg ikke hvorfor jeg skal stå her og være engstelig. Jeg har jo faktisk ikke gjort noe galt.
Noen vil kanskje si at det var litt dårlig, men jeg gjorde det av kjærlighet. Det kan aldri bli for mye kjærlighet, kan det vel. Kan det vel?
Nå må hun komme snart. Hun kommer helt sikkert til å forstå. Det er ingenting å engste seg for.
«Hei! Kan du hjelpe meg? Hun er helt dritings. Sier hun har sett en dauing. Kjenner jeg deg, forresten?»
«Jeg scha ikhke dahhing, jeg s... sch… døøød…»
«Kjenner jeg deg, spurte jeg?»
«Duh, deh eh heh… henne som… som… eh… døh»
«Jeg gir faen i dere begge.»
«Jeg elsker denne byen. Den kan ta fra deg alt. Den kan gi deg alt. Det er det byen gjør. Det alle byer gjør. De gir alt, tar alt. Gir liv, tar liv.
Jeg elsker denne byen. Jeg blir denne byen. Jeg kan også gi liv, ta liv.»
«Det er egentlig veldig lett. Du skal bare sette deg i bilen. Så kjøre vi deg hjem. Vi kommer til å ta vare på deg. Du behøver ikke gjøre noen ting.»
«Ingen ting er lett.»
«Dette var ikke så vanskelig, var det vel.
Veldig lett, som vi sa. Du skulle ikke gjøre noen ting, annet enn dette ene:
Å dø.
Bravo, elskede.»
«Elskede. Jeg kommer nå.»