De er like lange, og plassert på rekke, men ser nærmest ut til å være i forskjellig lengde all den tid det er montert flere avlange, rektangulære speilflater på dem. At stengene er plassert på rekke og rad i et 4 x 4-mønster kommer heller ikke umiddelbart frem siden speilene strekker seg på kryss og tvers fra den ene stangen til den neste. Slik bryter speilene opp rutenettformasjonen. Til sammen utgjør de forskjellige vinkler, plassert i ulik øyehøyde. Det hele rammes inn av et lysere felt på bakken, et felt som skiller seg fra det øvrige og mørke kaiområdet. På en solskinnsdag strekker likevel skulpturen seg liksom utover sitt areal ved å reflektere solstrålene ned på plassen omkring den.
I 1979 reflekterte den amerikanske kunsthistorikeren Rosalind E. Krauss over den nye skulpturen, nærmere bestemt det som på 1960- og 70-tallet var blitt omtalt som «skulptur», men som likevel var vanskelig å bestemme, definere og betegne. «Det er temmelig overraskende ting som har fått betegnelsen skulptur», skriver hun. Skulpturkategorien var eltet, strukket ut og vridd, og skulptur var de seneste tiårene blitt betegnelser på objekter som var «ikke-landskap» eller «ikke-arkitektur».
Trykk her og bli klok på kunsten i Trondheim
Tittelen på installasjonen på Brattørkaia benevner verden både som et sted, en plass, en plassering og som et objekt, en gjenstand. Og hvor er den plassert? Midt mellom byens moderne arkitektur i sør og den mektige fjorden i nord. Installasjonen er plassert i en mellomposisjon, midt mellom kultur og natur. Den er vanskelig å oppfatte som en egen, sluttet størrelse fordi den uavlatelig speiler omverdenen. Men om man stiller seg foran den og ser fremfor seg, oppstår det en slags visuell glidelåseffekt: Om man ser mot fjorden, ser man glimt av arkitekturen bak. Ser man mot arkitekturen, ser man glimt av fjorden. Den er, som Krauss bemerket, verken landskap eller arkitektur - den er noe midt imellom, som binder disse omgivelsene sammen.