Panleggingen av den retrospektive utstillingen har etter hvert blitt en føljetong, som får sin lykkelige avslutning med dagens åpning.
Fordelen med den lange ventetiden er et enda bredere tilfang av bilder, fra et tidsrom på godt over 50 år, og et innblikk i en helt ny side av Johannessens kunstnerskap, store bilder på aluminium som nok vil overraske de fleste.
Med disse siste maleriene og collagene, overført til de grå, matte metallplatene som giclée-trykk, viser Jens Johannessen seg igjen frem som en eksperimentell kunstner, slik han allerede fra første del av 60-tallet markerte seg i norsk kunstliv, som til da var nokså tradisjonsbundet og skeptisk til moderne uttrykksformer. I en tid ekspressive abstrakte malerier var utfordrende nok i seg selv, gikk Jens Johannessen videre fra dette og stilte ut røntgenbilder i elektriske lysbokser, før de karakteristiske skjærebildene med årene ble hans fremste nyskapende bidrag i teknisk forstand.
I utstillingen «Jens Johannessen. Retrospektiv» vender Jens Johannessen tilbake til sine tidlige eksperimenter og bringer nettopp røntgenbildene tilbake i ny form, nå i større format og med en uventet metallisk klang. Montert på motstående vegg som lysboksene fra 1965 gir disse bildene med sine tekniske og moderne, astronomiske motiver et inntrykk av at fortid og samtid smelter sammen, at ringen er sluttet i Johannessens store og sammensatte produksjon.
Likevel er verken dette eller en serie fotobaserte collager et punktum i utstillingen, som avsluttes med noe som kan ligne begynnelsen på et nytt kapittel. Det skjer formelig med et brak, i kunstnerens brutale angrep på en naken og forsvarsløs Edvard Munch. Her har geværkulene gjennomhullet bildets aluminiumsflate, riktignok uten å ramme portrettet direkte, skjønt et kulehull i hodet burde være skjebnesvangert nok. Det ligger mye i dette verket, en fortelling både i kunsthistorisk og biografisk retning, i tillegg til de mulige tolkningene av Johannessens eget siktemål.
Med Munch som skyteskive og de nye røntgenbildene har utstillingen fått en skarp snert, langt utover det som vanligvis oppleves i tilbakeskuende utstillinger. I motsatt ende av den lange tidslinjen bidrar Johannessen fra egne gjemmer med små, til dels skisseaktige arbeider på unnselige treplater, sigaresker og tobakksdåser av papp. Dette er samlet i en morsom monter, der tiden er skrudd tilbake til kunstnerens tidlige ungdom i Trondheim, der kunstskolen og en lærer som Roar Wold var viktige, første trinn mot en karriere.
De videre faser presenteres med utvalgte verker fra alle mellomliggende tiår, med 70-tallet som det fyldigst representerte, med skjærebilder i svære formater, dansende anatomiske former og klare trekk fra norsk folkekunst både i farger og materialer. Et annet tyngdepunkt i presentasjonen er de store maleriene i serien «Min afrikanske reise» fra 2002, der jungelaktig frodighet brer seg ut i veldige formater, med det over syv meter brede «Postkort til Madame Butterfly II» som det største og mektigste i overlyssalen.
Utstillingen omfatter utelukkende malerier, uten prøver på Jens Johannessens betydelige grafiske produksjon. Utvalget er for en stor del gjort med vesentlig bidrag fra kunstneren selv, et nitid arbeid med kartlegging av private eiere og påfølgende innlån. På denne måten er dette blitt en helt annen utstilling enn Astrup Fearnely Museets nylige Johannessen-mønstring, der verkene var hentet fra museets egen samling. Kontrasten kunne nesten ikke vært større i Trondheim kunstmuseum, som bare kan vise til ett eneste Jens Johannessen-maleri i sin samling,«Trikoloren» fra 1968.
