Det er mye å tygge på i og etter Liv Ullmanns filmversjon av August Strindbergs skuespill fra 1888. Filmen hadde nylig verdenspremiere under filmfestivalen i Toronto og får norsk kinopremiere fredag. Til tross for en rekke filmversjoner er det ikke mange som har klart å lage virkelig god film av det tette, komplekse dramaet om kjønn, makt og klasse.
Ullmanns «Miss Julie» plasserer seg mellom den beste og noen av de mer eller mindre vellykkede filmversjonene av teksten. Alf Sjöbergs utsøkte «Frøken Julie» som fikk hovedprisen i Cannes i 1951 er i en klasse for seg. Ullmanns teksttolkning er vel så moderne som hans, mens filmen hennes kan beskyldes for å være mer gammeldags og lene seg mer mot teater enn film.
Handlingen utspiller seg midtsommernatten 1890 på et gods i Irland. Nesten hele filmen foregår i det staselige huset, hovedsakelig på det store kjøkkenet (hvor en gedigen, innbydende skinke får ligge merkelig urørt). Jessica Chastain er Miss Julie, baronens datter, Colin Farrell er kammertjener og Samantha Morton er kokke og Farrells kjæreste.
Den seksuelle dragningen mellom husets frue og tjener, med ekstra piff av makt og klassebevissthet får ekstra twist ved at Julie lar seg drive lenger ut enn i de fleste filmversjoner. Chastain kan minne om en ung Ullmann og spiller ut stort register som en kvinne på og over randen.
I Chastains samspill og dramatiske vendepunkter mot en litt mer teatralsk Farrell blir filmen tidvis for teatertung. Samantha Morton er aller best av den dyktige trioen, med en lavmælt fortvilelse som kler filmspråk, musikk og tone.
Godt teater kan bli god film og godt filmet teater kan gi spenstig drama på lerretet. Problemet til «Miss Julie» er at flere av de mest intense scenene er spilt og regissert slik at man skulle ønske å heller ha sett dem på teater, med samme ensemble og regissør.
Selv om den ikke er helt vellykket som film og kan beskyldes for å være tung og gammeldags, er det en moderne, kompleks og helhjertet tolkning av Strindberg som leveres. En diskutabel tolkning, med mindre klasse og mer kjønn, i tråd med tidsånden for dagens borgerlige drama på film og tv. På den andre siden har ikke Ullmann pyntet på dramaet, men serverer det med sæd, blod og fortvilelse, til film egnet til å dele publikum, på godt og vondt.
